Terje Søviknes (Frp)

Når Terje Søviknes sine behov er viktigst

Thea var en sårbar ungdom. Hun fant venner og tilhørighet i Fremskrittspartiets ungdomsparti, men ikke trygghet.

Forfatteren er psykolog og nestleder i Landsforeningen mot seksuelle overgrep.

I likestillingslandet Norge setter vi barn foran voksne. Vi er verdens beste land å bo i, vi er snille, våre systemer er så rettferdige som de kan bli. De ganger vi ikke lever opp til idealene våre, forsøker vi å glemme det. Men «Thea» har vi ikke klart å glemme.

Thea var en sårbar ungdom. Hun fant venner og tilhørighet i Fremskrittspartiets ungdomsparti, men ikke trygghet. Hun var over seksuell lavalder. Det at hun var 16 år gammel og beruset, hjalp henne ikke frem til retten. Eller i partiet. Thea ble utnyttet av maktpersoner. Deretter valgte hennes eget parti makt fremfor rettferdighet. I all den tid som har gått, har Frp ikke endret mening: De støtter fremdeles Terje Søviknes.

Hva betyr det å være minister? En minister er i avisen, på radio, på TV. Du kan ikke unngå dem. Søviknes’ virke er en hån mot de blant oss som har blitt utsatt for overgrep. En levende påminner om hva slags samfunn vi lever i. Et samfunn der én i partiet kan snakke om å gå på monsterjakt, mens lederen glemmer hva som skjer i egne rekker. Et land der det å være en «dyktig politiker» ikke nødvendigvis betyr at du holder deg unna dine unge partifeller.

Vi tar ikke seksualisert vold eller trakassering på alvor. De mektigste blant oss ser bort fra dette folkehelseproblemet. Opptrappingsplanen for vold og overgrep ble foreslått tildelt 176 millioner kroner over statsbudsjettet for 2017. Det høres mye ut, men sett opp mot det faktum at 9.4% av norske kvinner har opplevd voldtekt, så er det småpenger. Sett opp mot de tabuene menn møter som voldtektsutsatte, så er det knappenåler. 35 millioner til arbeidet mot mobbing. 50 millioner til skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er få kroner igjen til å endre forholdene. Det er ikke en tiendedels stortingsgarasje engang. Vi har ikke rettssikkerhet for utsatte. Vi har ingen måltall. Det vi har, er Søviknes på kontoret, en glemsk finansminister, og en statsminister som syns dette er innafor.

Dersom Søviknes hadde følt på sitt ansvar, så hadde han skjønt at medieaktiviteten i den stillingen han har nå innebærer en kontinuerlig retraumatisering av Thea. Kanskje han hadde skjønt at en i hans stilling har flere muligheter enn å ture videre. Han har et valg; han kan si opp, han kan kontakte organisasjoner som jobber mot seksuelle overgrep og be om råd, han kan ta et oppgjør med seg selv, og oss andre.

Det er mye bry med en slik holdning. Det er lettere å velge minste motstands vei og la Thea i stikken. Når en har bånd til både utsatt og overgriper, er det vanlig å ofre den svake for den sterke. Den utsatte forblir skadelidende av hensyn til overgriperen. Rettferdighet ofres til fordel for stabilitet.

Overgrep er ikke bare et problem for kvinner; også menn blir utsatt for overgrep, og i denne saken har tre kvinnelige partilederne valgt å se bort. Det passer aldri å ta hensyn. Det er noe annet enn å pusse fasaden, det er å bygge om huset. Det er å huske, og å innrømme, og å forbedre seg.

Jeg vil ikke lappe på fasaden. Jeg vil ha et Norge som er i virkeligheten som i reklamen. Jeg vil ha trygghet, jeg vil ha barns hensyn foran voksnes, jeg vil ha overgrepsutsattes behov foran regjeringskabalen. Jeg vil ha Theas behov foran Terjes.

Thea, som ikke fikk partiets støtte. Som ikke var viktig nok for våre politikere. Som sto alene. Som ikke kan slippe unna.

Thea, jeg er så lei av å slåss med dette systemet. Ofte har jeg lyst til å gi opp. Heldigvis bærer jeg ikke dette selv: jeg er en av mange. Vi vil jobbe. Helt til det er utenkelig at noe slikt forbigås. Til det er utenkelig at et partistyre blir sittende etter så mye løgn. Til hele Norge ser tilbake på saken din som et skammens kapittel, og er glade for at vi rydda opp.

Jeg vet at vi er for sent ute, men vi er her nå. Motet ditt bar frukt: #metoo kom til sist. Denne byrden er ikke lengre din alene. Sammen har vi skuldre til å bære den.

Kjære Thea. I årets 8. mars-tog går vi for deg.