Debatt

Når er de mishandlet nok?

Frykt for å bli sendt ut av Norge hindrer voldsutsatte kvinner i å søke hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tenk deg at du har flyttet til Norge for å bo med din norske ektefelle eller samboer. Etter å ha kommet til Norge forandrer tilværelsen seg. Det viser seg at ekteskapet blir preget av fysisk og eller psykisk mishandling, blant annet i form av omfattende sosial kontroll.

Siden du ikke har vært i Norge så lenge, og verken har hatt lov av ektefellen eller tid til å etablere et sosialt nettverk, er det vanskelig for deg å vite hvordan du skal gå frem for å komme fri fra tilværelsen. Hvor mye du skal tåle må veies opp mot hvor mye du har å tape.

Du, som mange andre i din situasjon, har gitt slipp på alt i hjemlandet og har ingenting å returnere til der. På den andre siden vil du miste oppholdstillatelsen din dersom du skiller deg fra ektefellen, siden den er avhengig av familieinnvandringen med partneren din. For å kunne bli værende i Norge etter å ha brutt kontakten med partneren, må UDI og UNE overbevises om at du har blitt utsatt for mishandling. Heldigvis vedtok Norge å ha et unntak i regelverket for personer i din situasjon.

Skyhøy terskel

Jussbuss og JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) erfarer at dette kan gjelde både menn og kvinner, men problemet er spesielt knyttet til minioritetskvinners vern mot familievold. Denne regelen var ment å beskytte mishandlingsutsatte kvinner, men i praksis erfarer vi at den ikke fungerer slik lovgiver intenderte. Hva som godkjennes som tilstrekkelig mishandling i UDIs og UNEs øyne, praktiseres strengere enn hva loven legger opp til. For at en slik oppholdstillatelse skal være aktuell, må det være snakk om veldig alvorlig mishandling, gjerne både av fysisk og psykisk karakter, over tid.

For å søke om opphold på selvstendig grunnlag, må søkeren allerede ha forlatt partneren sin. Det innebærer at søkeren allerede har tatt et tungt valg på søknadstidspunktet, og gitt avkall på sin gjeldende oppholdstillatelse, på grunnlag av familieinnvandring. Dersom man ikke får opphold på selvstendig grunnlag, er det risiko for at man må dra tilbake til hjemlandet. For veldig mange kan dette være en veldig stor risiko å ta, og man forblir dermed i ekteskapet likevel.

Manglende oppfyllelse av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser

CEDAW-komiteen kom med en anbefaling i 2017 der Norge bes revurdere terskelen for selvstendig oppholdsgrunnlag for personer utsatt for mishandling. Utlendingsloven § 53 beskytter søkeren kun dersom mishandlingen blir begått av ektefellen eller samboeren. Dette kan være problematisk både i forhold til FNs Kvinnediskrimineringskonvensjon og Istanbul-konvensjonen, som begge er vedtatt av Norge.

Andre mislykkede løsninger

Tidligere kunne man etter tre års opphold søke og få permanent opphold som et alternativ til opphold på selvstendig grunnlag, slik at man i hvert fall på denne måten kunne slippe unna ektefellen sin. I dag er det innført et selvforsørgelseskrav, som innebærer at man må ha inntekt av en viss størrelse i løpet av det siste året, for å få permanent opphold.

Kvinner som er utsatt for sosial kontroll, for eksempel isolasjon, kan bli nektet å ta arbeid av familien. Dette fører til at veldig få i en slik situasjon oppfyller selvforsørgelseskravet.

Regjeringens ansvar for å fokusere på familievold og sosial kontroll

Regjeringen har i Jeløya-plattformen sagt at de vil fokusere på å motvirke negativ sosial kontroll. Jussbuss og JURK mener at første skritt i denne prosessen er å la beskyttelsesregelverket for utsatte kvinner gi et reelt vern, og ikke kun være en illusorisk beskyttelsesregel. Det er en vanskelig prosess å løsrive seg fra familievold og sosial kontroll. Det bør ikke være en del av problematikken at man trolig ikke vil bli trodd av UDI.

Regelverket slik det er i dag er også integreringshemmende, men slik regelverket fungerer i dag, er det nok mange som ikke tør å ta sjansen på å søke om opphold på selvstendig grunnlag, slik at de kan ta del i det norske samfunnet. Det blir dermed også vanskeligere å hjelpe de utlendingene som er i en slik posisjon, da det nok er store mørketall på dette området.

Norge må ta dette på alvor, og oppfylle våre internasjonale forpliktelser overfor personer utsatt for mishandling i 2018.

Mer fra: Debatt