Partiene på Stortinget forhandler nå om ny skattereform. Den skal bidra til økt verdiskaping og arbeidsplasser i framtida. De har et godt faglig grunnlag for diskusjonene. Først og fremst Scheel-utvalgets grundige utredning. Utvalget besto av landets fremste eksperter i skatteøkonomi. De har også en rekke internasjonale råd å lene seg på. Sentralt står anbefalingen om et skifte fra skatt på inntekt til eiendom og forbruk.
Istedenfor grundige diskusjoner basert på disse rådene, har igjen diskusjonen om formuesskatten stått sentralt. Mange av landets finanspolitikere har lånt øre til en gruppe med særinteresser og nok ressurser til å rope høyt – nemlig «Alliansen for norsk privat eierskap». Forslaget deres er å fjerne formuesskatt for aksjer og bankinnskudd og i stedet øke den for boliger, hytter og campingvogner – uten fradrag for gjeld. Det betyr at vanlige folk skal finansiere skattekutt for de aller rikeste. Ifølge forslagsstillerne vil det stimulere til investeringer og arbeidsplasser. Det faglige grunnlaget til Alliansen er et firesiders notat. Som støtte har de en rapport der 50 norske eiere har blitt spurt om hva de synes om formuesskatten. De svarte at de helst kunne tenke seg å ikke betale den. Et annet bidrag som skal overbevise politikerne om at formuesskatten skader norsk verdiskaping er en undersøkelse der syv av ni formuende mennesker som har flyttet fra Norge lover at de vil flytte hjem om formuesskatten fjernes.
At noen som representerer norske eiere ønsker mindre skatt for norske eiere, er ikke så overraskende. Men vi bør lytte til fagmiljøet når vi skal vurdere hvilke endringer av skattesystemet som best vil gagne norsk økonomi. De mener fjerning av formuesskatten vil ha liten eller ingen effekt på verdiskaping og arbeidsplasser. Selv ikke Siv Jensens eget Finansdepartement har klart å dokumentere at mer penger til de rikeste har nevneverdig effekt på verdiskaping. Det eneste resultatet vi kan være sikre på dersom formuesskatten fjernes, er at de rikeste bidrar mindre. Derfor mener fagøkonomene det vil være langt mer målrettet å redusere selskapsskatten. Dette var Scheel-utvalgets konklusjon. Det samme var konklusjonen til analysebyrået Menon da de ble bedt av regjeringen om å se på dette på ny. Noe annet klarer heller ikke regjeringspartiene å påvise. På spørsmål om det finnes et godt faglig grunnlag for å hevde at skatten er skadelig for næringslivet svarte finansminister Siv Jensen nylig i Aftenposten «Det er i hvert fall mange som hevder dette». Likevel har både Høyre og Frp programfestet å fjerne hele formuesskatten.
Heldigvis har partiene i sentrum-venstre og nå også regjeringens samarbeidsparter KrF og Venstre, lagt forslaget fra Alliansen dødt. Ingen av disse ønsker heller å avvikle skatten. Denne debatten går nemlig rett i kjernen av ulike samfunnssyn. Høyresiden har alltid trodd på ideen om at dersom vi lar de rike få beholde pengene sine vil det skape vekst og velstand for alle, den såkalte «trickle-down»-effekten. Sentrum-venstre har historisk avvist denne teorien. Alternativet har vært et samfunn der alle bidrar etter evne til en god velferdsstat som igjen gir en godt utdannet og produktiv befolkning, og et omstillingsdyktig næringsliv. Denne «nordiske supermodellen» har gitt svært gode økonomiske resultater, og i tillegg sikret lav ulikhet.
«Trickle-down»-effekten er også grundig motbevist av historien. Thomas Piketty er en av mange som har vist hvordan inntektene i samfunnet de siste 30 årene i økende grad har hopet seg opp hos de rike, mens vanlige folk har fått en stadig mindre del av kaka. Dette har skapt stagnasjon og arbeidsledighet.
Lavere skatteinntekter fra de rikeste fører til at vi må velge mellom to dårlige alternativer. Enten må vi ta bort velferdsgoder som bidrar til å gjøre landet vårt attraktivt å investere i, som for eksempel infrastruktur, utdanningstilbud eller barnehager. Dette kan skade verdiskapingen. Alternativt må vanlige folk betale mer skatt. Det kan både påvirke etterspørselen i økonomien og redusere arbeidstilbudet. En slik omvendt omfordeling vil gi økt ulikhet, som i seg selv er negativt for økonomien. OECD anslår at de økonomiske forskjellene i Norge har redusert veksten med hele ni prosentpoeng siden 90-tallet.
Norges samlede skattenivå er noe høyere enn gjennomsnittet i OECD. Vi ligger likevel lavere enn mange andre, som for eksempel Sverige og Danmark, og også land som Italia og Belgia. Rikdom i Norge skattes med om lag halvparten av gjennomsnittet i OECD – langt mindre enn for eksempel i land som Frankrike eller Storbritannia.
Tankesmien Agenda har pekt på at vi ikke behøver skatte mer, men skatte smartere. Mindre skatt på inntekt og mer på eiendom og forbruk er smart i en tid der den globale konkurransen øker. Det er også bra for fordeling og for å hindre en boligboble som sprekker. Våre beregninger viser at økt skatt på eiendom til OECD-nivå gir inntil 40 milliarder i inntekter, som kan brukes til å redusere skatt for selskaper og personer på tre prosentpoeng. Det gir også rom for målrettede kutt i inntektsskatten for de som tjener minst, noe som kan bidra til å snu en negativ ulikhetsutvikling.
Det viktigste for å fremme vekst, omstilling og verdiskaping er å ha et mest mulig effektivt skattesystem. Å spre skatt over flere grunnlag har dokumenterte effektivitetsgevinster, i motsetning til store skattekutt til de rikeste. Istedenfor å gjøre verdiskapende endringer i utformingen av skattesystemet i tråd med faglige råd, har regjeringen finansiert en rekke kutt i skattene gjennom rekordhøy oljepengebruk. Også her er regjeringens politikk i strid med rådene fra fagmiljøene, deriblant Thøgersen-utvalget og sentralbanksjef Øystein Olsen. I Norge har vi lent oss på tunge fagmiljøer når vi utformer den økonomiske politikken. Regjeringen har flere ganger brutt med denne tradisjonen og latt krefter med sterke egeninteresser diktere politikken. Det er en dårlig idé.