Likelønn: Fem grep å ta

Kvinner tjener fremdeles bare 87,7 prosent av det menn gjør i årslønn.

Vi er på overtid når det gjelder å få fart i likelønnsutviklingen. Selv om lønnsgapet minsker, gir vi oss ikke før vi kan si at kvinner og menn er likestilt i arbeidslivet.

Å ha en lønn å leve av er viktig i et likestillingsperspektiv. Likelønn er en forutsetning for dette, noe som krever langsiktig og systematisk arbeid. Derfor har FO fått fakta på bordet gjennom en ny rapport fra CORE – senter for likestillingsforskning.

Her er fem grep vi kan ta for å få fart på arbeidet:

1. Vi må erkjenne problemet.

Først og fremst må vi erkjenne ulikelønn som et samfunnsproblem. Når debatten løftes kommer tilbakemeldingen om at «Sånn er det ikke hos oss. Kvinner og menn i samme stilling, tjener det samme».

Statistikken forteller oss noe annet. Menn tjener 11 prosent mer enn det kvinner gjør. Blant de med bachelorutdanning er forskjellen på 17 prosent.

Arbeidslivet i Norge er i sterk ubalanse når det gjelder kjønn. Kvinner er fremdeles overrepresentert i offentlig sektor, mens menn oftere jobber i privat sektor.

Det skaper ulikhet mellom kjønnene og 40 prosent av lønnsgapet kan ifølge CORE-rapporten tilskrives dette. Resten av lønnsgapet skyldes at kvinner er kvinner og menn er menn.

Rapporten viser at det ikke er tilstrekkelig å få gutter og jenter til å velge utradisjonelt – lønna blir ikke høyere av den grunn.

Hvorfor settes det så dårlig pris på kompetanse og utdanning for oss som jobber i helse- og sosialsektoren? Det gir ikke mening å verdsette bygging av vei mer enn bygging av et godt inkluderende samfunn for oss alle.

2. Vi må tørre å diskutere tiltak som virker.

Avstanden i lønn mellom kvinner og menn er høyere jo lenger opp i hierarkiet du kommer. Likelønnsgapet for bachelorutdannede er større enn for arbeidsmarkedet for øvrig.

For hver hundrelapp en mann tjener, tjener kvinnen bare 83 kroner. Det må tas særskilte grep for bachelorutdannede innenfor omsorgsyrkene der likelønnsgapet er størst.

Måten lønnsforhandlingene foregår på bidrar ikke til at lønnsforskjellene utjevnes. I denne sammenheng antyder rapporten at det å opprettholde frontfagsmodellen med begrenset statlig innflytelse, og samtidig oppnå likelønn på tvers av sektorene, er et tydelig dilemma.

FO vil ikke frontfagsmodellen til livs. Vi ønsker oss lønnsoppgjør med høyere rammer i offentlig enn i privat sektor, der kvinner favoriseres. Forutsetningen er at det i neste omgang ikke medfører reversering.

Likelønnskommisjonen hadde likelønnspott som tiltak. Vi må tørre å ta den diskusjonen og komme med et troverdig alternativ for å få opp trykket i likelønnskampen.

3. Likelønn er ikke det samme som lavlønn: LO må gå i front.

Lavlønnsprofiler på lønnsoppgjør hever kvinnelønna, men tetter ikke lønnsgapet. CORE-rapporten viser at det er forskjell mellom kvinners og menns lønn. For de som er lavest på lønnsstigen er forskjellen i timelønn 4 prosent. For midtsjiktet er den 8 prosent, mens den for det øvre sjiktet er hele 18 prosent.

Når lønnsgapet stiger jo høyere du kommer toppen, så er det ikke nok å løfte i bunn. Vi må også løfte taket. Vi må erkjenne at lavlønn og likelønn er to forskjellige problemstillinger, som krever ulike tiltak.

FO mener at vi må jobbe systematisk og kunnskapsbasert for å komme ulikelønnen til livs. Et viktig og riktig skritt vil være at LO setter ned et eget utvalg for dette. Det vet vi av erfaring har fungert godt når det gjelder lavlønn. Skal vi finne virkemidler som virkelig virker er det viktig at LO i fellesskap går foran i likelønnskampen en gang for alle.

4. Likelønn krever sentrale lønnsoppgjør og lokalt ansvar.

Halvparten av likelønnsgapet kan tettes gjennom lønnsoppgjør. Den andre halvparten må løses politisk. Det er opp til politikerne å sørge for at vi får virkemidler i form av overføringer som kan tette lønnsgapet. Men da må vi etablere gode samarbeid mellom partene i arbeidslivet slik at fordelingen kan gjøres innenfor lønnsforhandlingssystemet.

For å lykkes med en slik strategi er det viktig at partene har kontroll, og at fordeling skjer gjennom forhandlinger mellom sentrale parter. Sentrale forhandlinger er best egnet for å følge opp arbeidet med likelønn.

Lokalt må virksomheter og tillitsvalgte gjøre gode kartlegginger og treffsikre analyser gjennom den lovpålagte aktivitets- og redegjørelsesplikten. Dette handler om å styrke virksomhetens likestillingsarbeid generelt, og likelønnsarbeid spesielt, ved å skjerpe plikten til å kartlegge lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Det kreves en forklaring for ulik avlønning av arbeid av lik verdi. Dette er et redskap som tillitsvalgte og arbeidsgivere må bruke lokalt for å få avdekket det ubegrunnede lønnsgapet.

5. Vi må oppheve likestillingens vikeplikt.

I rapporten fra Core kommer det fram at når målsettinger om likestilling står opp mot andre interesser eller mål i samfunnet, må ofte likestillingen vike. Likelønn må eksempelvis som regel vike for hensynet til industrien og lavtlønn. Det er dette FO nå ønsker at vi tar en helhetlig, analytisk og faktabasert debatt rundt, noe forskningsrapporten fra CORE også antyder at vi bør.

Selv om vi i Norge ligger godt an med likestilling hvis vi sammenligner oss med mange andre land, har vi fremdeles en lang vei å gå for å sikre faktisk likelønn mellom kjønnene. Derfor gikk vi i tog i går. Vi finner oss ikke i at det vil ta ytterligere 50 år før kvinner og menn tjener det samme for arbeid av lik verdi.