For ett år siden lanserte Equinor sine planer om å bygge 11 flytende havvindmøller midt i Nordsjøen, men selskapet har vært svært tydelig på at prosjektet har som grunnleggende forutsetning at staten bidrar med midler fra Enova. Nå er pengene kommet, og disse dekker nær halvparten av den budsjetterte kostnaden på fem milliarder kroner.
De resterende kostnadene er det ventet at Equinor vil kunne skrive av. 90 prosent over seks år i henhold til rådende oljeskattregime. Selskapet vil dermed nesten ha fått staten til å fullfinansiere havvindparken. Det er lov å sette spørsmålstegn ved oppriktigheten i Equinors motivasjon til å lede an i grønn retning. Olje- og børsgiganten har i hvert fall ikke vært villig til å satse egne penger.
Energien fra havvinden skal gå til å drifte Equinors egen olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen. Det er selvsagt også uheldig at prosjektet tapper Enova for midler, som kunne gått til andre aktører med mindre evne enn pengemaskinen Equinor til å finansiere store prosjekter innen klima og energi. Enovas almisser er derfor ikke uproblematiske. Men mest problematisk er det at Enova ikke har mer å gasse med fra regjeringen og Energifondet.
Bunnlinja er at det endelig skjer noe innen havvind i Norge. Få, om noen, land har bedre forutsetninger – geografisk, teknologisk og finansielt – enn Norge til å være en ledende aktør innen høsting av havvind. Energikilden ses på som en stor del av løsningen på framtidas energiutfordring, og Hywind Tampen skal realiseres med banebrytende, ny teknologi.
Havvind er blitt stor industri i Europa. Storbritannia, Holland, Danmark og Tyskland leder an. Norge har avventet. Derfor er dette Equinor-prosjektet så viktig. Det er starten på et framtidseventyr der Norge burde aksle ledertrøya. Havvind vil ha stor klimaeffekt, men skal også bli en sentral næring for Norge.