En meningsløs avis

En 200 år gammel tradisjon er brutt. I går kom første utgave av Morgenbladet uten en lederartikkel siden avisa ble grunnlagt i 1819.

Redaktøren begrunner avgjørelsen om å droppe «lederen» med at den er en overlevning fra en svunnen tid, fra partipressens dager.

Er en avis bare et nøytralt medium, en formidler av informasjon mellom kilder og lesere?

Klassekampens redaktør skriver denne uka at aviser dypest sett er politiske prosjekter. Vi skriver under på den. Det betyr ikke at journalistikken ikke søker å være upartisk og balansert.

Men det betyr at alle ser verden fra et ståsted. Det er bra for den nasjonale samtalen vår at det finnes en variasjon av perspektiver. Og det er nødvendig at avisene er åpne om hvor de står.

Dagsavisen het tidligere både Socialdemokraten og Arbeiderbladet.

Vår avis har vært en viktig del av arbeiderbevegelsens historie. Verken Arbeiderpartiet eller LO har lenger innflytelse over redaksjonelle avgjørelser, heldigvis. Men prosjektet er fortsatt knyttet til arbeiderbevegelsen.

Vi holder noen verdier høyt: Frihet, likhet, solidaritet.

En avis er en institusjon, som består av summen av historiske tradisjoner og det redaksjonelle miljøets ønske om å påvirke samfunnet vi lever i.

Lederen er et uttrykk for en felles retning som kollektivet navigerer etter. Behovet for et slikt kompass blir større i en tid som vår, preget av falske nyheter, sosiale mediers umiddelbarhet og PR-ifisert politikk.

Det finnes ingen fasit i den politiske debatten, og det er lov å være uenig i en lederartikkel.

Selve kjernen i ordskiftet i et demokrati er at meninger prøves og diskuteres. Men noen ting ligger fast.

Denne fastheten gjør det lettere å gi plass til ulike syn på verden i spaltene, også meninger som går på tvers av avisas grunnholdning.

Vi kan love at Dagsavisen kommer til å tolke verden ut fra vårt sosialdemokratiske ståsted på lederplass også i framtida. Og håper alle redaksjonelt styrte medier holder på lederen og bruker sin stemme.