I perioden 1997 til 2010 var Norge i en helt spesiell posisjon overfor Kina. Landene hadde en formalisert menneskerettighetsdialog, og møttes årlig for samtaler. Samtalene fikk en brå slutt i 2010, da den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Norge ble satt på den kinesiske svartelista.
En liten nasjon blir et enkelt offer for en ekspansiv supermakt.
Når statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) besøker Kina og møter president Xi Jinping denne uka, offisielt for å markere 70 år med diplomatiske forbindelser mellom landene, er Støre spak med tanke på hva han kan oppnå i samtaler om menneskerettigheter. Støre lover å ta opp med Xi de «budskapene vi trenger å komme med, som han kanskje ikke er enig i», men det vil være synd å si at Støre er direkte offensiv. Vi hadde håpet på en tøffere tone fra Norge mot verdens nest mektigste nasjon.
Samtidig er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Støre og norske diplomater må trå varsomt i forholdet til Kina. Vårt lille land med en åpen økonomi trenger tilgang til det kinesiske markedet.
Talende nok reiser statsministeren sammen med en stor handelsdelegasjon. Støre understreker behovet for å snakke med Kina om klima og krigen i Ukraina, og sier at vi ikke kommer noen vei i disse spørsmålene uten at Kina er med. Spesielt kan Kina påvirke sin gode allierte Russland i Ukraina-spørsmålet. Det er likevel først og fremst handel og markedstilgang besøket handler om.
Les også: Vi er i ferd med å bli en syk nasjon
Kina er Norges tredje største handelspartner etter EU og USA. Enkelt sagt kunne man si at Norge trenger Kina, men Kina trenger ikke Norge. Dette setter Norge i en skvis overfor det autoritære lederskapet i landet.
Det var den samme logikken som lå bak da Høyreregjeringen til Erna Solberg inngikk en såkalt normalitetserklæring med Kina i 2016. Avtalen er ydmykende for Norge. Den gjør det vanskelig for norske statsledere å kritisere Kina, og går langt i å erkjenne at fredsprisen til Liu Xiaobo var en tabbe som ikke skal gjenta seg.
Slik er realiteten i verden av i dag. Folkesuverenitet og en regelstyrt verdensordning taper mot maktpolitikk. En liten nasjon blir et enkelt offer for en ekspansiv supermakt.
Mot dette bakteppet et det ikke all verdens spillerom Jonas Gahr Støre har under sitt besøk i Kina. Vi skulle likevel gjerne sett at Norge var en mye tydeligere stemme mot menneskerettighetsbrudd og Kinas tette forhold til Russland. Man kommer ingen vei med å krype for makta, heller ikke i internasjonal politikk.
Les også: Høyres ordfører i Stavanger måtte ofres på Erna Solbergs alter
Les også: – Dette er knusende for Vladimir Putin
Les også: «Mr. Normal» erstatter Jens Stoltenberg: – Én oppgave skiller seg ut (+)
