Etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar i fjor, har verden endret seg dramatisk. En av de mest oppsiktsvekkende snuoperasjonene var Sveriges og Finlands plutselige interesse for medlemskap i Nato.
De to landene er på vei inn i forsvarsalliansen i rekordfart. Det er bra for Nato, og det er bra for Norge at våre nærmeste naboland blir med som våre allierte.
Tyrkia er også medlem av Nato. Og der har president Recep Tayyip Erdogan brukt særlig Sveriges medlemskapssøknad for å maksimere egne politiske gevinster. Tyrkia er et godt eksempel på hvor sammensatte de maktpolitiske dilemmaene kan være.
Det er bare å se på kartet om man skulle lure på hvor viktig Tyrkia er – geopolitisk og sikkerhetspolitisk. Landet grenser til Middelhavet og Svartehavet, og kontrollerer Bosporosstredet som ligger mellom disse havene. På land deler Tyrkia grenser med Midtøsten, Europa og det tidligere Sovjet. Et Nato uten Tyrkia vil være svært alvorlig svekket. Dette vet selvsagt Erdogan. Han kan be om mye, og regne med å få det.
[ Dagsavisen mener: Skjebnedager for Svalbard ]
Samtidig er Tyrkias utvikling i styresett sterkt bekymringsfull. Etter omfattende grunnlovsendringer i 2017 har landet rast på demokratiindeksene. Opposisjonelle undertrykkes, det offentlige ordskiftet knebles, mer makt er blitt samlet på presidentens hånd.
Denne kombinasjonen – en strategisk svært viktig alliert som ikke lenger defineres som et fritt demokrati – representerer et sikkerhetspolitisk dilemma.
I møte med dilemmaet Tyrkia er det avgjørende at vi holder fast ved grunnleggende menneskerettigheter.
I forbindelse med Sveriges Nato-søknad har Erdogan fått gjennomslag for store innrømmelser når det gjelder Sveriges behandling av kurdere. Han har også presset fram salg av jagerfly fra USA til Tyrkia.
I den senere tid har det vært antityrkiske protester i Sverige. De har kommet fra både kurdiske aktivister, som har «hengt» en Erdogan-dukke fra en gatelykt, og fra den høyreekstreme koranbrenneren Rasmus Paludan som forutsigbart oppsøker uro og polariserende debatter for å få oppmerksomhet. Erdogan har møtt disse protestene med krav om at svenske myndigheter skal se bort fra ytringsfriheten, og fengsle demonstrantene. Og igjen truer han med å kortslutte Sveriges søknadsprosess.
Nå antyder Finland at de kan gå inn i Nato alene, uten Sverige, dersom den tyrkiske uthalingen av Sveriges prosess fortsetter.
Et vestlig demokrati kan selvsagt ikke gå med på Erdogans antidemokratiske og illiberale krav, uansett hvor infantile og avskyelige protestene mot Tyrkia er. I møte med dilemmaet Tyrkia er det avgjørende at vi holder fast ved grunnleggende menneskerettigheter. Av hensyn til oss selv, men også av hensyn til den hardt prøvede opposisjonen i Tyrkia.
[ Eks-ambassadør: – Putin har ingen røde linjer ]