Dyrtida er over oss. Ifølge SSB har norske husholdninger i gjennomsnitt fått 18.000 kroner mindre å rutte med i år. Verst er det for dem som har minst fra før.
SSB-tall viser at inntektene til uføretrygdede har vokst saktere enn i befolkningen samlet de siste 10 årene, og at andelen uføretrygdede som lever på en inntekt under fattigdomsgrensen har økt. I en slik situasjon hjelper regjeringens ekstrabevilgning på 100 millioner til sosialhjelpsmottakere noe – men ikke nok. Regjeringen burde bidra med mye mer.
Arbeidslinja legger til grunn et menneskesyn som står langt unna idealene arbeiderbevegelsen er tuftet på.
Like viktig er det at vi tenker nytt om sosiale stønader og dem som faller utenfor arbeidslivet. Den såkalte arbeidslinja kan ikke lenger være retningsgivende.
Som lege og forsker Ebba Wergeland (76) sa til Dagsavisen denne uka: På 1990-tallet fikk vi et nytt menneskesyn i sosialpolitikken her i landet: «Politikerne fikk det for seg at trygdene måtte gjøres dårlige for at folk skulle bli motivert til å arbeide».
Folk måtte «stå opp om morran», som Arbeiderpartiets sosialminister Bjarne Håkon Hanssen sa det. Derfor måtte det kuttes i trygdeytelsene. Dette ble kalt arbeidslinja. Det er en sosialpolitisk linje som legger til grunn et menneskesyn som står langt unna idealene arbeiderbevegelsen er tuftet på.
[ Dagsavisen mener: President Zelenskyjs besøk til Washington gir gjenklang av 1941 ]
Det er mange ulike årsaker til at noen faller ut av arbeidslivet. Arbeidslinja legger til grunn et syn om at manglende arbeidskapasitet skyldes vrang vilje og latskap. Som Ebba Wergeland sier til Dagsavisen: Dette er et brudd med formålet med folketrygdloven av 1967.
Folketrygden skal gi økonomisk trygghet gjennom inntektssikring til folk som av ulike årsaker ikke kan være i arbeid. Og den «skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper og personer», som det står i formålsparagrafen.
Utjevning av forskjeller er selve kjernen i sosialdemokratiet. Med arbeidslinja står det ikke lenger på programmet. Snarere tvert imot: Den som ikke jobber, skal straffes økonomisk. Det er den andre siden av munnhellet om at «det skal lønne seg å jobbe».
Da bør det ikke overraske noen at fattigdommen biter seg fast blant dem som sitter nederst ved bordet. Skal vi få bukt med det, må vi tenke annerledes. Da må arbeidslinja bort.
