For kvinner kan tekstilbransjen være en reell mulighet for personlig, sosial og økonomisk frigjøring. Det er en arbeidsplass som gir økt respekt og myndighet, inntekt som kan forsørge familien, og kan være en vei ut av fattigdom. Dessverre kan denne veien også være humpete og spekket med større og mindre hindringer, og noen ganger livsfarlig risiko.
Billige, raske moteklær presser priser og ledetider, og de som lager klærne må levere mer, fortere og for mindre penger. For kvinner kan vi legge til dårligere kompensasjon enn for menn, samt fare for vold og misbruk. Pålagt overtid og lange arbeidsdager gjør det vanskelig å kombinere jobb og familie, og mange opplever dårlige eller ingen ordninger for barselpermisjon. Samtidig vil fravær av sykelønnsordninger, pauser, utilstrekkelig tilgang til toaletter og dårlige sanitærforhold slå ekstra hardt ut for kvinner, særlig i forbindelse med graviditet.
Prispress og dårlige arbeidsforhold er ikke unikt for tekstilindustrien, og går på tvers av kjønn. Men der mennesker utnyttes er det ofte kvinner som kommer dårligst ut, og i en bransje som består av 70-80% kvinner er behovet for et løft ekstra prekært.
Hva er løsningen? Noen mener at vi som klesprodusenter må eie egne fabrikker for å ha kontroll. Men at hver produsent skal drive egne fabrikker er hverken miljømessig eller økonomisk bærekraftig. Det løser heler ikke problemer hos underleverandører – sauegården, spinneriet og glidelåsfabrikken, og tar ikke i betraktning at fabrikkene er svært spesialiserte på utvalgte materialer og teknikker. Det er derfor vi jobber med flere leverandører. Å ta tekstilproduksjon tilbake til Norge er en annen mulighet, men vi må ikke undervurdere hvor viktig tekstilfabrikker er som arbeidsgiver for kvinner i utviklingsland. Å ukritisk trekke seg ut kan ha store konsekvenser.
Vi tror nøkkelen er litt mer klisjé: nemlig samarbeid og åpenhet. Samarbeid på tvers av konkurrenter, produsenter, leverandører, forbrukere, myndigheter og organisasjoner, tett etterfulgt av strengere regulering og konkrete tiltak. Ved å lette litt på sløret og gå i dialog kan vi oppnå flere ting:
1. Økt kunnskap om faktiske forhold på fabrikkene. Sollys er det beste desinfeksjonsmiddelet, og flere ville nok handlet annerledes om de kjente til konsekvensene og forholdene som deres klær ble laget under.
2. Økte forventninger til oss som merkevare og klesprodusent, og våre leverandører. Vi må svare på forbrukernes krav, hvis ikke så har vi ikke noe å leve av. Hvis etterspørselen etter klær som er produsert på en etisk måte øker, vil det skape positive ringvirkninger nedover i leverandørkjeden.
3. Økte forventninger til myndighetene om å ta grep. Norge har ingen lov som forbyr tvangsarbeid hos norske bedrifters leverandører i utlandet, eller regler for opprinnelsesmerking. I dag er det den enkelte produsentens ansvar å undersøke, stille krav og følge opp. Det gjør vi, og det er riktig at det er vårt ansvar, men vi trenger et regelverk som fremmer god praksis. Det bør lønne seg å drive ansvarlig. Med mer overstyring og strengere krav til merkeordninger, innkjøp og etisk handel vil vi stille sterkere. Vi får et argument med tyngde vi kan trekke frem når vi vil ha barselpermisjon for alle kvinner som skal sy trusene våre.
4. Kunnskapsdeling og erfaringsutveksling mellom konkurrenter. Gode løsninger må deles, helt enkelt. Vi står overfor et felles problem, og må i fellesskap komme ut av det.
5. Økt kunnskap blant arbeiderne om egne rettigheter. Hvis de kjenner sin kollektive makt står de sterkere i forhandlinger, og kan også selv stille krav til egne arbeidsvilkår.
I Pierre Robert vil vi gjerne at arbeiderne hos våre leverandører i Kina skal ha de samme rettighetene som i Norge. Som en relativt liten aktør er dette vanskelig å forlange, men vi får god hjelp fra samarbeidspartnere som Initiativ for Etisk handel, og ser at det å være tett på og fokusere på lange og gode samarbeid setter oss i en annen forhandlingsposisjon. Det nytter, og vi er stolte av forbedringene vi har fått til og leverandørene vi jobber med. Men det er ikke nok. Vi vil gjøre mer, og som bransje og samfunn må vi gjøre mer.
Vi avslutter derfor med en bønn om hjelp. Myndigheter, ta ansvar. Gjør det vanskeligere å drive handel uten tanke for etikk, og gi oss retningslinjer vi kan slå i bordet med. Konkurrenter, la oss stå sammen. Vi deler gjerne utfordringer og løsninger, og ber om at dere gjør det samme. Hjelpeorganisasjoner, del deres kunnskap med oss, hold oss informert og oppdatert om problemområder. Og kjære forbrukere, som vi alle er, klær er makt! Velg dem med omhu, og vis med lommeboken at dere ønsker en mer rettferdig tekstilindustri. Vi kan velge å fortsette som før, eller vi kan velge å gå sammen om å heve standarden for hundretusener av kvinner. Vi håper dere blir med på det siste.