Krever bedre rehabilitering av slagrammede

30 prosent av personer med gjennomgått hjerneslag i aldersgruppen 18–67 år er uføretrygdet.

30 prosent av personer med gjennomgått hjerneslag i aldersgruppen 18–67 år er uføretrygdet. Bare i 2015 ble 745 slagrammede i yrkesaktiv alder uføre. LHL Hjerneslag krever at rehabiliterings- og oppfølgingstilbudet gjennomgås og styrkes.

Det er et paradoks at tilgangen av nye uføre etter hjerneslag har vært stabilt siden 2004 – og øker fra 2013 til 2015 – når forekomsten av akutt slag er redusert med 13 prosent de siste seks årene. Samtidig er dette i en periode hvor man burde antatt at rehabiliteringen og oppfølgingen hadde blitt bedre.

Hvert år rammes om lag 12.000 i Norge av hjerneslag. Blant dem er 20 prosent i yrkesaktiv alder. Siste tilgjengelige tall fra Nav viser at i 2015 var antall slagrammede i alderen 18–67 år som var uføretrygdet 5601. Inkludert i dette tallet var tilveksten av nye uføre på 745 slagrammede det året.

Det er mange nye fra en aldergruppegruppe som årlig representerer om lag 20 prosent av de slagrammede, eller ca. 2400 personer. Over 30 prosent av de slagrammede blir altså uføre, mens tallet for hele befolkningen er ca. 10 prosent.

Vi mener det er flere årsaker til at mange blir uføretrygdet som følge av hjerneslag.

• Den viktigste grunnen er åpenbart at de blir så hardt rammet at det ikke er mulig å fortsette i arbeidslivet.

• En annen årsak er at ikke alle får god eller tilstrekkelig rehabilitering og oppfølging.

Norsk hjerneslagregisters årsrapport for 2018, som kom nå i oktober, viser blant annet at 15 prosent av alle slagrammede innlagt ved norske sykehus ikke har fått så mye trening som de ønsker etter slaget.

Det er grunn til også å rope et varsko knyttet til at Helsedirektoratets «Analysenotat 8/2018 SAMDATA spesialisthelsetjenesten» forteller at det kommunale rehabiliteringstilbudet ikke bygges opp tilsvarende nedbyggingen som skjer i spesialisert rehabilitering. Flere pårørende har etter sommeren henvendt seg til LHL Hjerneslag med bekymring for at deres ektefelle, mor eller far, bror eller søster, i yrkesaktiv alder ikke har fått nevneverdig, eller ingen, rehabilitering etter slaget.

• Den tredje årsaken er at flere kunne fortsatt i arbeid med bedre tilrettelegging fra det offentlige og fra arbeidsgivere.

En engelsk studie publisert i 2016 fant flere hindringer for å komme tilbake i arbeid, og mange av dem handler om manglende forståelse i arbeidslivet for skjulte ettervirkninger og særlig fatigue (utmattelse).

I oppfølgingen etter hjerneslag har fastlegen et spesielt ansvar for vurdering av lengde på sykmelding og når pasienten bør komme tilbake til arbeid. Det samme gjelder hos Nav og arbeidsgiver, men hvor vi ser at fysiske utfordringer lettere utløser rettigheter enn behov for tilrettelegging ved skjulte utfall.

Vi trenger en debatt om hvordan kronisk syke og funksjonshemmede gjennom tilrettelegging på arbeidsplassen skal få de samme muligheter til å arbeide som andre. Denne utfordringen gjelder både slagrammede og andre grupper. Ifølge Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) står så mange som 85.000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet, og ønsker seg inn. Vi har et arbeidsliv hvor funksjonshemmede og kronisk syke opplever å bli diskriminert.

Til tross for at en er godt kvalifisert for jobben og har lyst til å jobbe, møter funksjonshemmede barrierer som stenger inngangen til arbeidsmarkedet. Både vi og FFO mener at mer kunnskap hos arbeidsgivere, tilrettelegging på arbeidsplassen og tilbud om dagaktiviteter kan få flere funksjonshemmede og kronisk syke inn i arbeid.

Norge har også en hjerneslagrehabiliteringsmodell som – satt på spissen – er like opptatt av kommunenes økonomi som av pasientene. Selv om man har krav på helsehjelp, er det kommunene som bestemmer hvilket tilbud den slagrammede skal få når han eller hun skrives ut av sykehuset og spesialisthelsetjenesten.

Vi har derfor foreslått å innføre en tilpasset norsk utgave av den danske hjerneskaderehabiliteringsmodellen hvor en legefaglig vurdering fra spesialisthelsetjenesten blir førende for de kommunale tilbudene som gis den slagrammede.

Et hjerneslag er alvorlig og en tøff påkjenning på alle områder. Derfor tar ikke vi til orde for å presse slagrammede som åpenbart ikke klarer det tilbake i arbeid. For disse må det være rettferdige ordninger som gjør at de kan klare seg utenfor arbeidslivet. Vi er derfor sterkt kritiske til regjeringens svekkelse av arbeidsavklaringspengeordningen (AAP).

I de tilfeller hvor slagrammede ikke kommer tilbake i arbeid som skyldes manglende rehabilitering eller tilrettelegging, er det alvorlig både for den enkelte og for samfunnet. Nav oppgir at en gjennomsnittlig månedsytelse for en uføretrygdet er 21.250 kroner. Med rundt 5600 slagrammede i denne kategorien ble det over 1,4 milliarder kroner i 2015.

Danskene har gjort noen beregninger på hva ulike sykdommer koster det danske samfunnet. Sundhedsstyrelsen i Danmark presenterte i 2015 rapporten «Sygdomsbyrden i Danmark», som for eksempel viser at hjerneslag årlig koster det danske samfunnet over 2,6 milliarder kroner på grunn av tapt produksjon og verdiskaping, hvor størstedelen av omkostningene er forbundet med førtidspensjoner.

Vi mener det er behov for å se nærmere på både norsk hjerneslagrehabilitering og oppfølging av slagrammede, og uføretrygdstallene fra Nav.

LHL Hjerneslag har sammen med Afasiforbundet i Norge og Landsforeningen for slagrammede sendt brev til Riksrevisjonen med oppfordring om å foreta en større, systematisk undersøkelse av forholdene på hjerneslagområdet, og legge frem et Dokument 3-forslag i Stortinget.

Til syvende og sist er det Storting og regjering som har ansvaret for å følge opp situasjonen, og for å iverksette tiltak som gjør at de som rammes av slag får den behandlingen og oppfølgingen de har krav på, og at både lidelsene for den enkelte og samfunnets kostnader reduseres.