Ustø stormakt

Etter 20 år med Vladimir Putin er Russland igjen en stormakt. På hjemmebane står det noe dårligere til.

Torsdag avholder Norsk Utenrikspolitisk Institutt sin årlige Russlandskonferanse i Oslo. Temaet er identitet og utenrikspolitikk. For fem år siden ble samme konferanse avholdt, da med temaet Russland og global (u)orden. I løpet av de få årene som har gått, har Russlands posisjon internasjonalt endret seg. Det er få i dag som setter spørsmålstegn ved hvorvidt Russland er en stormakt, slik konferansen gjorde i 2014. Hva har skjedd?

Staten har fått mer politisk makt internasjonalt ved å vise motstand mot det bestående. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 var det en utbredt tanke at Russland skulle bli mer lik Vesten. Omfattende økonomiske, politiske og sosiale reformer satte landet på hodet. 1990-tallet var kaotisk, og Boris Jeltsins lederskap ga lite ro. I en nasjonal undersøkelse i 1998 fikk det sovjetiske regimet bedre skussmål enn det postsovjetiske. Da Vladimir Putin kom til makten i 1999 var befolkningens tiltro til at landet gikk i riktig retning på et bunnivå.

I den russiske avisen Vedomosti reflekterer Dmitrij Trenin, en bauta i russisk utenrikspolitisk forskning, over hva som har endret seg i løpet av de siste 20 årene. Han mener Vladimir Putin har hatt to overordnede mål: sentralisering og styrking av statens makt, og å gjenvinne statusen som stormakt internasjonalt. Begge har han lykkes med. Elitene har blitt konsolidert og knyttet tett til regimet. Utenrikspolitisk har Russland gått fra å være en skadeskutt aktør, til å være en militær og geopolitisk stormakt som andre må forholde seg til.

Det var langt fra gitt at Russland skulle ende opp med å returnere til den konfronterende linjen overfor Vesten. 1990-tallet var preget av et ønske om nærhet til både Europa og USA. Under Putins første periode var det snakk om å søke russisk NATO-medlemskap. USAs president George Bush så inn i Putins øyne og fikk «en følelse av sjelen hans». I en tale til den tyske Forbundsdagen i 2001 snakket Putin positivt om Russland som en del av Europa.

Men det var også gradvis økende misnøye. Den russiske versjonen er at Vesten – og da især USA – ikke var interessert nok i et gjensidig respektfullt forhold. Russisk misnøye økte over NATOs og EUs utvidelser østover. De militære intervensjonene i Kosovo i 1999, Irak i 2003 og Libya i 2011 skapte stor frustrasjon. I årenes løp har russiske myndigheter blitt stadig mer uttalt kritiske til vestlig alenegang i internasjonal politikk.

Anneksjonen av Krim i 2014 markerte et vannskille. Paradoksalt nok gikk Kreml fra å snakke om andres (USAs) regelbrudd, til å selv sette reglene til side. Ved å bryte reglene, har Russland også fått mer makt. Til tross for sanksjoner har staten blitt mer selvsikker internasjonalt. De små følger regler eller følger etter de mektige, de eksepsjonelle kan gjøre som de vil.

De siste årene har Russland blant annet blitt en mer aktiv aktør i Midtøsten, Latin-Amerika og Afrika. Med intervensjonen i Syria i 2015, og etableringen av egne forhandlinger om Syrias fremtid, markerte landet seg som en viktig spiller også utenfor sitt eget nabolag. I forkant av G7-møtet forrige uke – en organisasjon som Russland ble suspendert fra i 2014 – tok Trump til orde for å inkludere Russland igjen. «Mange av de tingene vi snakker om har med Russland å gjøre», forklarte Trump. Frankrikes Emmanuel Macron, som var vertskap for toppmøtet, advarte om at ytterligere isolering av Russland ville være et «alvorlig strategisk feilsteg» for Europa.

At Russland nå er en stormakt i geopolitisk forstand, er det liten tvil om. Økonomisk er landet imidlertid blitt mer isolert. Det første tiåret av Putins styre ble regimet godt hjulpet av høye olje- og gasspriser, som ga en sterk økonomisk vekst. Kombinert med omfattende reformer bidro det til at Russlands BNP økte med 94 prosent fra 1999 til 2008. I dag har lavere oljepriser, sanksjoner og fall i utenlandske investeringer ført til en stagnasjon i den økonomiske veksten.

På hjemmebane er det politisk uro. I juli og august har det vært flere store protester i Moskva. Bakgrunnen er lokalvalg kommende søndag. 57 kandidater ble avvist av valgkomiteen på grunn av ugyldige signaturer. Kritikere mener regimet er redd for reell opposisjon. Demonstrasjonene har blitt slått hardt ned på, rundt 3.000 er arrestert og flere blir straffeforfulgt.

Flere russiske kommentatorer hevder at myndighetene ikke lenger riktig vet hvordan man skal drive politikk. Kirill Martynov, politisk redaktør i myndighetskritiske Novaja Gazeta, mener at myndighetene har revet opp den sosiale kontrakten: at staten ikke hindret folk å tjene penger mot at borgerne ikke utfordret myndighetenes maktmonopol. Nå redistribuerer staten landets ressurser i dets egen favør, «samtidig som de ikke gir velgerne den minste mulighet til å påvirke denne prosessen», skriver Martynov.

Nylig advarte en godt synlig utenrikspolitisk rådgiver for Kreml, Sergej Karaganov, om at myndighetene må ta den økende misnøyen på alvor. Hvis ikke, kunne dette bli til en storm. Putin selv er fremdeles populær, men populariteten hans synker. I en meningsmåling utført i august av Levada oppgir 79 prosent av russere at de føler de ikke har noen mulighet å påvirke politikken i landet på.

I 2024 kan Putin i henhold til grunnloven ikke lenger stille til gjenvalg. Hva skjer med Russland da?