Takk nei til stillingen, Tangen

Størst av alt er sentralbanksjefen. Men i en helt fastlåst situasjon, sitter hovedrolleinnehaver Nicolai Tangen fortsatt med nøkkelen.

Det er nå bare halvannen uke til landets nye sjef for Norges Bank Investment Management, eller oljefondet som vi fortsatt har mage til å kalle det, skal møte blitslampene i Oslo sentrum på vei inn til først dag på kontoret. Tirsdag 1. september skal Nicolai Tangen tiltre etter det som må være det mest kontroversielle forspillet i Norges historie.

Det er vanskelig å se for seg.

Les også: Frp: Norges Bank må forholde seg til signalene fra Stortinget i Tangen-saken

Flertallet på Stortinget ønsker ikke at Tangen skal lede vårt eventyrlig store pensjonsfond, stint av penger som vi skal leve av i framtida. De mener den London-baserte aksjemilliardæren ikke egner seg som sjef og støtter seg på Stortingets kontrollorgan, bankens representantskap.

Kravet er at han selger seg helt ut av sitt hedgefond Ako Capital, slik at all potensiell risiko for interessekonflikter mellom våre penger og hans skal opphøre. Det vil ikke Tangen, og han har fått hardnakka støtte fra sentralbanksjef Øystein Olsen som har ansatt ham.

Det har Olsen gjort med loven i hånd. Han svarer ikke til noen.

Tirsdag leverte advokatfirmaet Arntsen De Besche en juridisk vurdering som slo fast dette. Finansminister Sanner kan ikke overprøve ansettelsen av ny oljefondssjef, og det blokkerer da også Stortingets vei. At firmaets juridiske analyse knapt har verdi siden det samme firmaet har bistått Tangen i prosessen, er jo ganske så typisk for denne saken.

Det springende punkt er den nesten helt ferske sentralbankloven som gir hovedstyret i Norges Bank og sentralbanksjefen rett til å ansette oljefondssjef. Og det er her Stortinget nå møter seg sjøl i døra. De har vedtatt en lov som professor i økonomi Einar Lie har kalt «en besynderlig lov».

Den lille debatten som var om den i fjor sommer, handlet om hvorvidt man skulle ta fondet ut av Norges Bank. Det var det ingen politisk vilje til. I frykt for et for fritt oljefond ble det beholdt under Norges Bank og sentralbanksjefen, uten at det er spesielt faglig logisk.

Les også: Stortinget styrer mot kritikk av Tangen-ansettelsen – diskuterer konsekvensene

Det gjorde bare Øystein Olsen til en svært mektig mann.

Et offentlig utvalg ledet av tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem foreslo at fondet skulle skilles ut fra Norges Bank. Tidligere oljefondssjef Knut Kjær var av samme oppfatning.

Politikerne styrket heller bankens uavhengighet og grep om fondet, og ga sentralbanksjefen og hans hovedstyre lovmessig krav på å være suveren i valget av sjef for våre 10.000 milliarder oljekroner.

Det er spesielt.

I proposisjonen som lå til grunn for loven het det at «Dagens praksis med at hovedstyret ansetter en daglig leder for bankens forvaltning av Statens pensjonsfond utland lovfestes». Praksisen kunne fortsette, var poenget. At kandidaten til framtidig oljefondssjef skulle være en internasjonal pengerytter, med utstrakt bruk av skatteparadiser og som var midt i en tøff skattetvist med britiske myndigheter med påstand om «aggressiv skatteplanlegging», hadde nok ikke sommerferieklare stortingspolitikere fantasi til å tro på. De så nok for seg en ny Yngve Slyngstad.

En diskret byråkrattype med en håndfull millioner plassert på Oslo Børs, pent og pyntelig i tråd med bankens etiske prinsipper. Sånn ble det slett ikke. Og tilbake sitter et politisk miljø sjakk matt, og som med utestemme hevder at Tangen ikke kan ansettes.

Loven virker å være på allmektige Olsen og hans drømmekandidat Tangens side.

Finansminister Sanner virker likeglad og statsminister Solberg har beveget seg fra å si «jeg var kanskje litt overrasket over valget (av Tangen)» til å understreke Norges Banks uavhengighet.

Skal noe gjøres med fondssjefen må loven endres. Slik spiller Solberg Stortingets harme til corner.

Les også: Juridisk vurdering: Sanner kan ikke instruere Norges Bank i Tangen-saken

Men det er ikke alltid det er nok å ha rett. Og det er ikke alltid klokt å stå på sin rett.

Nicolai Tangen må lytte og han må vurdere om det er bra for Norge, som han er så innstilt på å tjene, og om det er til fondets beste, at han tiltrer.

Signalene fra det politiske Norge er svært tydelige, og aldri før har en embetsmann gått til en jobb med mer bagasje. Han ble hegnet om som en «spesiell» kandidat og holdt utenfor den offentlige søkelista. Han har et kontroversielt eierskap i Ako Kapital. Og lederen for representantskapets ord om at det i ansettelsen av ham «har vært brudd på retningslinjer, regler og lover», er stadig tunge å bære.

Og han skal dra på denne bagasjen lenge. I minst fem år.

Jeg har trodd at han, som den tilbaketrukne typen han tross alt er, skulle oppleve de siste månedenes oppmerksomhet så ubehagelig at han skulle kaste inn håndkleet.

Å insistere på å starte i en jobb når man er uønsket av så mange, og med en arbeidshverdag der kontrakter, avtaler og finjus skal skille rett fra galt i Tangens finansielle fotarbeid, er rett og slett bare en dårlig idé. Det burde han innse.