Synd og skam?

Ordet «skam» har fått ein renessanse dei siste åra. Men kva er det vi eigentleg snakkar om når vi (trur vi) snakkar om skam?

«Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slettes ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: - Nei, nei.»

Slik byrjar Dag Solstads beste roman, «T. Singer» (1999). Ved første augekast er Singer si skam reint introspektiv: Dei pinlege misforståingane han skammar seg slik over har ikkje skada nokon andre, ja, det er sågar tvilsamt om dei i det heile er klar over at noka pinleg misforståing har funne stad! Likevel, når alt kjem til alt, er sjølv den eksentriske einstøingen Singer si skam sosialt situert. Store Norske Leksikon definerer skam som ein «sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ». Dette ser vi òg i tilfellet Singer: Det er dét at han vert sett av andre som gjer det skammelege skammeleg.

Skam eksisterer i alle kulturar og har truleg eksistert heilt sidan menneska først byrja organisere seg i samfunn. I den jødisk-kristne kulturhistoria melder skamma seg allereie i 1. Mosebok, kapittel 3, vers 7-11, då Adam og Eva etter å ha late seg lure av slangen til å ete av det éine treet i hagen Gud har forbóde dei å ete av – åh, idiotar! – plutseleg byrjar å skamme seg (både overfor Gud og kvarandre) fordi dei er nakne, og dekkjer seg til med fikenblad. Gud jagar dei ut av hagen, og dermed oppstår konseptet «synd og skam». Skam er både ei ålment menneskeleg kjensle og ein sosial kontrollmekanisme som er eksistensielt uavhengig av religion, likevel finst det diverre talrike døme på at religion har vore og vert misbrukt til å påføre andre (eller seg sjølv) skam. Kyrkjefaderen Augustin skamma seg langt opp i vaksen alder noko heilt forferdeleg over å ha vore med på pæreslang som barn, fordi, postulerer han, «det var ikke selve den tingen som jeg stjal, jeg ønsket å nyte, men selve tyveriet og synden.» Her ser vi eit særs vanleg og problematisk symptom på skam, nemleg overteoretisering av eiga åtferd, i det den gamle kyrkjefaderen ikkje greier å innrømme overfor seg sjølv at han som barn ein gong fekk lyst på frukt!

Skam som sosial kontrollmekanisme har ein dobbel, destruktiv funksjon: Ikkje berre bør du sjølv skamme deg over det aspektet ved din identitet som gruppa eller samfunnet du tilhøyrer vurderer som uakseptabelt – for eksempel ei kjønnsorientering som bryt med tradisjonelle normer – du risikerer i tillegg å bringe skam over andre gjennom å ganske enkelt vere den du er. I Noreg har dette tradisjonelt vore knytt til pietistisk kristendom og, i nyare tid, konservative fortolkingar av islam. Det var dette trioen Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Srour utfordra då dei lanserte seg sjølv som «de skamløse jentene» i 2016. «Sosial kontroll, den forbanna æreskulturen, skammen de vil skylle over oss i bølger», skreiv Srour på facebook, og heldt fram: «F*ck moralen de bruker mot oss, de sosiale normene de setter for oss kun fordi vi er født jenter, og nei – jeg eier ikke DIN skam!» «Hvis det er noen som burde skamme seg, så er det menneskene som takket være sine sneversynte holdninger dømmer homofile, støtter blasfemilovgivning og mordere, og som lar råtne imamer bli i sine posisjoner», skreiv Herz i Aftenposten. Det interessante her er at sjølv om både Srour og Herz brukar ordet «skam» om sine motstandarar, driv dei ikkje med påføring av skam, men med fordeling av skuld, som er noko litt anna.

Språket har ikkje vasstette skott, og skam og skuldkjensle er sjølvsagt beslekta fenomen, men dei er ikkje identiske. Medan skam er grunnleggjande irrasjonelt og stort sett fører til mismot, tiltaksløyse eller eventuelt destruktiv åtferd – som til dømes aggresjon mot den eller dei som (ein opplever at) påfører ein skamma – er skuldkjensle i større grad rasjonelt og kan brukast til konstruktiv endring av åtferd. Vi kjenner skuld når vi veit at vi har gjort eller gjer noko gale, og dette kan motivere oss til å gjere det gale vi har gjort godt igjen eller slutte med det gale vi gjer. Noko som elegant bringjer oss over til den i seinare tid svært mykje omtalte, svensk-importerte haldningskampanjen om #flyskam.

Emneknaggen er kortfatta og fiffig og funkar dessutan på begge norske målformer, men er strengt tatt noko misvisande, ettersom kampanjen jo ikkje handlar om skam, men om bevisstgjering. Når Aftenposten på leiarplass hevdar at «flyskam løser lite» fordi det «kan føre til avmaktsopplevelse, irritasjon over moralisering og til slutt passivitet», eller når statsminister Erna Solberg seier at ho meiner det er «feil å gjere det moralsk forakteleg å flyge i eit land som Noreg», begår dei med andre ord ein kategorifeil. Dét må kampanjen sjølv ta bittelitt av skulda for, ettersom han har vald eit namn som skildrar noko anna enn det han handlar om, men ærleg talt, Aftenposten og statsministeren: Det er lov å ikkje misforstå med vilje. Flytrafikk er – newsflash! – faktisk skadeleg for klimaet, og dei av oss som flyg for mykje, må sjølvsagt stillast til ansvar. Dét er ikkje påføring av skam, men elementær fornuft.