Striden om Svalbard

Russland skjerper tonen i striden om Svalbard.

Russiske myndigheter er misfornøyd med vilkårene russerne gis på øygruppen i nord. Norske myndigheter mener på den annen side at Norge følger den hundre år gamle Svalbard-traktaten.

Russerne har bedt om tosidige møter med Norge for å løse flokene, men den norske regjeringen avviser klokelig dette. Slike møter vil nemlig være i strid med prinsippet om at alle de 44 statene som har underskrevet traktaten skal likebehandles.

Norske lover og regler gjelder på Svalbard. Borgere fra land som har signert traktaten har full rett til å bosette seg på øygruppen og drive jakt, fiske og næringsvirksomhet.

Det er først og fremst de norske miljølovene som irriterer russerne. De har jevnlig hevdet at Norge går for langt i å legge begrensninger på russisk aktivitet. Det nye er tonen i kritikken og at den uttrykkes offisielt fra det russiske utenriksdepartementet. Russerne liker dårlig at de ikke får fly egne helikoptre dit de ønsker, at de ikke får fiske fritt og ikke får etablere nye kullgruver.

Det er ingen tvil om at Norge har suverenitet over Svalbard, men det er strid om hvor langt ut i havet dette eierskapet gjelder. Den gamle definisjonen går på territorialfarvannet, altså 12 nautiske mil utenfor øygruppen.

Verre er det med fiskevernsonen på 200 mil som Norge har opprettet, og enda mer trøblete blir det når vi kommer til ressursene som finnes på og under havbunnen.

Det er ikke åpenbart at Norge alene har råderett over utvinning av olje, gass og mineraler i det brede beltet utenfor Svalbard. Den norske tolkningen av kontinentalsokkelen rundt Svalbard er ikke prøvd for internasjonal rett. Norges posisjon styrkes best med høy norsk aktivitet på øygruppen.

Norge har, tross russiske protester, åpnet for oljeleting i det sørligste området «tilhørende» Svalbard. Selskapet Equinor har nylig boret to letebrønner i dette området.

En brønn var tørr og i den andre var funnet av gass ikke stort nok til at det ble betegnet som drivverdig. Åtte tildelte oljelisenser ligger nord for det som kan bli den nye definisjonen av iskanten, altså grensen for hvor langt nord Norsk Polarinstitutt mener det er miljøfaglig forsvarlig å bore etter olje.

På denne bakgrunn er det forståelig at Norge går på gummisåler overfor russerne. Men det er ikke bare Russland som er problemet. Andre traktatland lurer i vannskorpa.

Det er nok å nevne Kina, Canada og USA som eksempler. Internasjonalt står Norge her på gyngende grunn. Derfor gjelder det å trå vannet slik at striden ikke blir satt på spissen. Da hjelper det kanskje fint lite eventuelt å trekke den magiske iskanten sørover.