Er det et uttrykk for tvilsom nasjonalisme å se kritisk på hvordan vi har ordnet arbeidslivet, samfunnsberedskapen og matproduksjonen vår?
Under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet klarte nordstatene å blokkere sørstatenes eksport av slaveplukket bomull. Blokaden rammet sørstatene hardt, men også den britiske tekstilindustrien led store tap.
I Lancashire, som hadde importert tre fjerdedeler av all bomullen, stanset nesten hele industrien opp.
Arbeidsløsheten skjøt i været, og man snakket om «the cotton famine». Flere tok til orde for å oppheve blokaden, om nødvendig med hjelp av Royal Navy, og det vaiet visstnok flere sørstatsflagg langs Merseys bredder enn det fantes flagg i hele Virginia.
Den unge, britiske arbeiderbevegelsen måtte ta stilling til saken.
På et møte i Manchester i 1862, der flere tusen arbeidere skal ha deltatt, gikk diskusjonen høyt. Møtet vedtok til slutt å støtte nordstatenes kamp mot slaveriet, og for fortsatt blokade. Arbeiderne fikk mye ros for sin offerhandling, blant annet fra Abraham Lincoln. Men handlingen deres var ikke velgjørenhet – det var solidaritet.
Flere arbeidere pekte på at dersom slaveri var greit ett sted, ville det også være greit andre steder. Skjebnefellesskapet de opplevde forutsatte tankekraft og innlevelse; få, om noen av dem, hadde sett slaveriet på bomullsmarkene med egne øyne.
Slike solidariske fellesskap på tvers av landegrensene er utenkelige for høyrenasjonalistene som de siste årene har vunnet fram i det ene landet etter det andre, med påstander om at de har svar på arbeidsfolks problemer.
Partier som franske Nasjonal Samling hevder at solidaritet er forbeholdt vår indre, personlige krets: Først tenker vi på oss selv, deretter familien, og så nasjonen.
Å solidarisere seg med noen man ikke har møtt, eller som man ikke kan identifisere seg med etnisk, religiøst eller nasjonalt, er både utenkelig og uønskelig.
Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra fødselen av.
Allerede på 1860-tallet organiserte de tidligste arbeiderforeningene seg i den Første Internasjonale. Sammenslutningen var ikke en antinasjonale: Den støttet for eksempel opp om flere patriotiske kamper, som polakkenes nasjonale og demokratiske kamp mot det russiske tsarveldet.
Internasjonalen fungerte både som et supplement til og en utfordrer av den globaliseringen som skjøt fart i annen halvdel av 1800-tallet, nærmest som en parallell globalisering nedenfra.
Fagforeningene trengte et forsvar mot kapitaleierne, blant annet når det gjaldt rekruttering av utenlandske streikebrytere. Det var heller ikke uvanlig at lavtlønte fagforeningsmedlemmer betalte ekstrakontingent for å støtte streikende i andre land.
Men den politiske innsatsen deres foregikk først og fremst innenfor de nye nasjonalstatenes rammeverk: Her krevde man stemmerett og andre statsborgerlige rettigheter, arbeidervernlover og åttetimersdagen – et krav som ble kjempet fram og innfridd over mesteparten av den industrialiserte verden nesten samtidig.
I kjølvannet av covid-19-pandemien uttrykker mange nå bekymring for at globaliseringen skal reverseres, slik 1800-tallets globalisering stanset opp da første verdenskrig brøt ut.
Financial Times skrev på lederplass denne uka at de frykter pandemien vil være et knockout-slag mot de siste tiårenes utvikling, og pekte blant annet på at Thierry Breton, EUs kommisjonær for det indre markedet, har tatt til orde for europeisk egenproduksjon av medisiner og medisinsk utstyr.
Å diskutere spørsmål som matforsyning, samfunnsberedskap, arbeidskraftbehov og miljømessig bærekraft blir enklere dersom det ikke kastes ut beskyldninger om nasjonalisme og proteksjonisme i tide og utide.
Koronakrisa har avdekket en del skjevheter og sårbarheter ved måten vi har innrettet samfunnene våre på, og man skal være en sterk tilhenger av det gamle status quo om man benekter at det er noen grenser som med fordel kan trekkes opp på nytt.
Skal vi for eksempel være så avhengige av India for medisinproduksjon som vi er, eller av RyanAirs skytteltrafikk mellom Øst- og Vest-Europa for å få dyrket maten vår – samtidig som arbeidsløsheten er skyhøy?
Har vi et ansvar for å ta vare på det vi har igjen av industri, og sørge for at vi er i stand til å produsere noe selv – eller skal vi følge den veien Storbritannia tegnet opp for noen tiår siden? Selv i en situasjon der «alle» er enige om at de bør produsere mer innenlands, påpeker flere at de nå mangler både fagarbeiderne og yrkesutdanningene som kunne gjort dem i stand til det.
Noe av problemet de siste mange årene har vært at folk som Donald Trump og Marine Le Pen har fått være så alene om å problematisere globaliseringen.
For tre år siden gikk sistnevnte til valg på det hun kalte «økonomisk nasjonalisme»: Et oppgjør med euroen, en stans i de sosiale nedskjæringene, økt kontroll med bankene og en plan for reindustrialisering av Frankrike.
Rasisme, fremmedfrykt og ekskluderende etnonasjonalisme er bare én del av forklaringen på oppslutningen om partiet hennes. For å forstå hvordan store deler av en arbeiderklasse som for få år siden stemte sosialistisk eller kommunistisk har endt opp med å stemme Nasjonal Samling, er nok en vel så stor del av forklaringen å finne her.
Den Første Internasjonalens oppfordring var «arbeidere i alle land, forén dere». Kravet var aldri enkelt, og ble mange ganger brutt. Men dagens sørgelige rester av de gamle arbeiderpartiene har i mange tilfeller ikke engang forsøkt å formulere en globalisering nedenfra.
I stedet er de blitt sett som representanter for en ensidig globalisering ovenfra, der det gamle slagordet er blitt omskrevet til det jeg tidligere i denne spalta har oppsummert som «arbeidere i alle land, konkurrer med hverandre!».
Av slikt oppstår ingen vakker solidaritet, uansett hvor sterkt man forsøker å appellere til moralen. I en slik verden blir det heller hver mann for seg selv, og rundt neste sving: Hvert land for seg selv.
