Selvmotsigende kulturjournalistikk fra DN

Topplister, kåringer og andre rangeringer av kulturelle uttrykk skal skape diskusjoner og holde liv i debatt og samtale om kunst og kultur – ikke minst for at vi skal ha noen ideer om hva begrepet kvalitet kan være. Og fordi det er så mange faktorer som ligger til grunn når man skal plassere kunst og kulturuttrykk i forhold til hverandre, i en gitt kontekst, dess viktigere er det at premissene for hva som trekker opp og ned, er tydelig definert og forseggjort, og ikke minst at de som har utarbeida kriteriene for hva man måler og lista som helhet er satt sammen av en mangfoldig og kompetent jury.

Finansmannen Thorstein Selvik har også laga lister. Ganske mange, faktisk, ifølge ham selv. Og det må han gjerne gjøre – i stua si, eller på bloggen sin. Men denne finansmannen, som ikke har det som sin hovedbeskjeftigelse å vurdere eller analysere musikk, har siden tidlig 2000-tallet fått breie seg ut med diverse listekåringer i en av Norges største og mest toneangivende aviser, Dagens Næringsliv. Ikke sjelden har musikklistene blitt kritisert, blant annet for å være gubbete, eller bære preg delvis av en jury uten den nødvendige kompetansen.

Siste bidrag, lista over de beste 150 beste hiphop-albumene noensinne fra tre uker tilbake viser også at Selvik ikke tar en listekåring av denne typen så voldsomt seriøst. Som om ikke det er umulig nok prosjekt i seg selv å skulle velge ut de 150 beste hiphop-albumene over hele verden, over alle kontinenter, gjør man det enda mer umulig ved å sette tidsperioden – ikke over en tiårs periode, nei, vi snakker alle år. Noensinne.

Så, hvordan løses dette? Hvordan begrenser man albumutvelgelsen? Snakker vi om estetiske kvaliteter, som de beste konseptalbumene? Snakker vi om de som briljerer poetisk, rent tekstlig? Konsentrerer man seg om utgivelsene pryda av best flow, eller snakker vi om de beste produserte albumene? Snakker vi om de viktigste albumene? Hva defineres i så fall som viktig, og ikke minst for hvem? Snakker vi om hvem som gjorde kommersielle gjennombrudd, eller som dro sjangeren i en annen retning, eller som på andre måter var progressive? Handler lista om det å anerkjenne artister og utgivelser som har vært historisk viktige på ulike måter, så handler det samtidig om å være ydmyk i forhold til din egen bias. Ofte handler det om å legge sin egen smak til side.

Men denne lista virker å være en miks av de enkelte jurymedlemmenes smak, samtidig som den er forutsigbar ved at topp 20 og en del av plasseringene utover speiler mye av det du vil finne dersom du gjør et googlesøk på «best hiphop album» – noe som røper at lista ikke virker å ha noen premisser for utvelgelsesprosessen, egentlig. Og når topp 20 er en så forutsigbar samling av kritikerroste og mest kjente album, hvorfor finnes det andre vurderinger på lista som plutselig virker å ha vært vurdert på helt annerledes grunnlag – som for eksempel at mindre kritikerroste album av ulike artister som Kanye West, Beastie Boys, Jay-Z og Snoop Dogg får plass lenger opp, enn deres langt mer kritikerroste album som enten har havna lengre ned på lista, eller valgt helt vekk?

Og hva er begrunnelsen for å ha ti utgivelser fra resten av verden – eller nærmere bestemt Europa – mens de resterende 140 beste hiphop-albumene noensinne er amerikanske? Avslutningsvis skriver Selvik og co. i listekåringa at «hiphop won’t stop», men ifølge denne lista døde den beste hiphopen etter 2006. Man skal faktisk helt ned på 41. plass før du finner et album gitt ut etter 2006. Her mener man at Nas’ album «Nasir» fra i fjor er det beste hiphop-albumet som har kommet ut noensinne i nyere tid, og ingenting annet mellom 2006 og 2018. Jeg skulle gladelig likt å høre Selvik begrunne denne påstanden.

Men Selvik har heller ikke brydd seg med å plukke en større jury med ulik relevant bakgrunn. Folk som eksempelvis jobber med å behandle sjangeren analytisk og historisk – og åpenbare jurymedlemmer som folk som har det som jobb hver dag å lytte og velge ut musikk – radio-djs som har rene hiphop-program og er produsenter eller artister selv, eksempelvis Tommy Tee, Don Martin og Joddski. Eller skribenter som ene og alene fordyper seg i sjangeren, som Klassekampens Martin Bjørnersen, eller Morgenbladet Marius Emmanuelsen – eller hva med Dagens Næringslivs egne musikkanmeldere, Audun Vinger og Øyvind Holen? Sistnevnte uttrykket på Twitter at han heldigvis hadde stoppa abonnementet sitt på avisa i sommerferien.

Debatt om kunst- og kulturuttrykk er viktig for å ha et begrep om kvalitet og kulturhistorie. Men dersom debatten handler om hvor inkonsekvent eller irrelevant en liste er – eller enda verre: Lista ignoreres av målgruppa man forsøker å imponere, eller opplyse, da bør man være bekymra. På vegne av kulturjournalistikken. Hvilke signaler sender det når en av Norges mest seriøse aviser gjentakende setter musikklister prega av venstrehåndsarbeid på trykk?

Selvik klarer selv ikke gi svar på hvordan han og juryen har kommet fram til sitt resultat eller hvilke kvalitetskriterier som ligger til grunn. Da jeg møtte ham til debatt i Dagsnytt 18 forrige fredag tok han heller diskusjonen helt ned på bunnivå for å forsøke å legitimere hvorfor han har laget disse listene i avisa fordi «[…]spesielt på 2000-tallet, da var det mange rare lister, så vi ville gjerne bidra med å … kall det folkeopplysning. Og denne listen er veldig bra.» Det er greit å ha gode intensjoner, og alle kan gjøre feil når man har dårlig tid, men her ender vi opp i en situasjon ikke ulik den «restaurerte» Jesus-fresken «Ecce Homo» i Borga. Det er en grunn til at vi har profesjonelle restauratører, akkurat som det er en grunn til at vi har profesjonelle kulturkritikere.

Ikke bare viser et slikt utsagn ignoranse for kulturkritikk som håndverk, men Selviks videre utspill var totalt sidelengs, baklengs og avleggs. Han var unnvikende på mine spørsmål, og klarte heller ikke legitimere hvorfor han skal få breie seg ut i et av landets mest toneangivende aviser. Hva er premissene for ei slik liste, og hvordan kom han fram til denne tynne jurysammensetningen på tolv, der det var funnet plass til én kjent hiphop-artist, og der halvparten av juryen beskrives med den runde formuleringen «musikkjenner»?

Men jeg mistenker at de færreste som bryr seg om sjangeren nemlig ikke bryr seg om Selviks lister i DN. Og det er det som er kjernen i mitt poeng: Hvorfor gir Dagens Næringsliv plass til en slurvete liste i en tid der kulturjournalistikken blir marginalisert, og avspist med dårligere tid, plass og vilkår, og slik sliter med å legitimere sin egen eksistens?

Dagens Næringsliv har altså signalisert ganske tydelig tidligere i år at de ikke mener dypere analyse av kunst og kulturuttrykk er nødvendig. I vinter holdt avisa på å sparke noen av landets dyktigste kulturanmeldere, deriblant musikkanmelderne Audun Vinger og Øyvind Holen. Men da avisa snudde og valgte å likevel beholde sine anmeldere, mente sjefredaktør og administrerende direktør Amund Djuve i sin pressemelding at «DN har ressurssterke, samfunnsengasjerte og kritiske lesere. For oss er det derfor viktig å gi dem kvalitetsjournalistikk på mange forskjellige områder – på alt fra finans og politikk til arkitektur og kultur.»

Hvis Djuve faktisk endte med å fyre samtlige av anmelderne, er det da utelukkende lister som dette her vi ville fått på DNs kultursider i stedet? Hva er poenget overhodet med å invitere ikke-journalister til dette, om ikke bare for å rett ut drite på den betalte kulturjournalistikken, den respektive musikksjangeren og deres lyttere? Eller var det fordi det var gratis? Da har jeg et enda mer lettvint tips, nemlig å bare lage saken «Dette er de mest spilte albumene på Spotify» - eller Tidal, hvis jeg skal gjøre poenget mitt litt tydeligere - og la det være med det.