Samtykke, takk

Stortinget må få vedtatt en samtykkelov for å stoppe voldtektene som truer folkehelsa, skriver Mohamed Abdi.

«Jeg tenkte det var min feil i flere år og at han bare var for ivrig, så jeg fortalte det ikke til noen. Det tok lang tid før jeg turte fortelle. Det var vondt første gang jeg sa det høyt, men så ble det bedre. Nå vet jeg at ikke er alene.»

Disse ordene tilhører en anonym kvinne og er fra nettsiden morketall.no. I helga var jeg på Mørketall-konferansen som ble arrangert i regi av organisasjonene Kvinnefronten og Mental Helse.

Mørketall-prosjektet ble startet av Marika Lejon fra Kvinnefronten og handler om å gi en plattform til ofre for overgrep og voldtekt. I flere år har kvinner delt sine historier på siden. Denne innsamlingen har vært utrolig viktig både for å synliggjøre mørketallene, men også for å få fram alle de historiene som på mange måter er lik den jeg siterer i innledningen. Utallige ofre forteller ikke om det de har blitt utsatt for på grunn av frykt og redselen for ikke å bli trodd.

På konferansen fikk jeg høre fra modige og sterke samiske kvinner som fortalte om sine erfaringer med å jobbe mot overgrep og voldtekt i et lukket minoritetsmiljø. Vi fikk også høre fra kvinner som har overlevd sexindustrien. De fortalte blant annet om kårene for kvinnene som var en del av den industrien.

I tillegg var det fagfolk som snakket om samtykkelov, en lov som eksplisitt avkrever et samtykke fra sexpartneren, og viktigheten av å få med menn i kampen mot dette folkehelseproblemet. Fordi det er akkurat hva det er: Et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Det er noe som angår oss alle og spesielt menn. Jeg satt igjen med mange inntrykk. Men det viktigste var hvor omfattende og destruktiv denne problematikken er, og hvor lite vårt samfunn gjør og har gjort for å ta tak i det.

Nylig kom forfatteren og feministen Heidi Helene Sveen ut med boka «Det var ikke voldtekt». I den tar Sveen for seg en rekke voldtektssaker som hun har fulgt tett i rettssystemet. I en av sakene blir offerets livsstil, forhold til rus og alkohol, sinnsstemning og mye annet løftet opp.

Til den grad at Sveen stiller spørsmål ved hvilke relevans alt dette har for voldtekten. Eller som Sveen skriver: «Det skulle vise seg at Anniken var under angrep fra flere fronter, noe som ble svært tydelig da forsvarets vitner møtte opp for å gi sine forklaringer, ikke så mye om selve saken, ettersom ingen av dem hadde vært til stede eller i nærheten den aktuelle kvelden». Heldigvis seiret rettferdigheten i hennes sak. «Anniken» er en av få ofre i boka som blir trodd i rettsapparatet og en av få saker som ender med dom.

Å si at det Sveen kommer med er rystende lesning, er å si det mildt. Sveens bok er på mange måter et vitnesbyrd om hvordan vi som et samfunn svikter de av oss som blir offer for grov seksualisert vold. Statistikken er tydelig. I en kartlegging Aftenposten gjorde i 2015 kom det fram at kun én av 100 voldtektssaker ender med dom.

Ifølge en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2014 svarer én av ti norske kvinner at de har blitt utsatt for voldtekt, en betydelig andel av dem var under 18 år da det skjedde. Én av tre voldtatte svarer at de aldri har fortalt det til noen andre. Tallene viser at omfanget av dette utgjør et reelt folkehelseproblemet.

Noen liker å referere til vårt samfunn som mer «sivilisert» og «opplyst» enn andre samfunn, at vi ikke er som «de andre» utenfor vesten, at vi er bedre. Dette blir ofte brukt som et argument for å bagatellisere problematikken og fører til at vi ikke reflekterer over den stygge statistikken som henger over oss.

Siden den viktigste målestokken er en selv. Å se om man selv gjør nok – å snu speilet mot seg selv – er det som er mest nødvendig. Og da er det store spørsmålet, og kanskje det eneste: Gjør vårt samfunn nok for de av oss som er ofre for seksualisert vold? Svaret er dessverre et entydig nei. Hva mer kan vi gjøre? Kanskje en samtykkelov kan være nødvendig, slik mange av deltakerne på konferansen, flere stortingspartier og Amnesty Norge tar til orde for? En samtykkelov kan være et godt steg for å forbedre kårene til ofrene.

Et viktig argument for å få på plass en samtykkelov er at nåværende lov forutsetter voldsbruk (eller trussel om det) og det er stort fokus på fysisk motstand fra offeret. Men mange voldtektsofre går i «freeze» modus eller tør ikke gjøre motstand. En samtykkelov flytter ansvaret for at samtykke foreligger over på gjerningsmannen. Dette vil også virke holdningsskapende. Hvis storsamfunnet forutsetter at en seksuell relasjon skal kreve et ja, vil ansvaret tydeliggjøres. Det innebærer at en person ikke trenger å si nei for å vise motstand.

I dag er fokus på offeret og hva hen gjorde. Med en samtykkelov vil fokus rettes mot mistenkte og hen kommer til å bli spurt hvordan denne forsikret seg om at sexen skjedde i samtykke. En samtykkelov kan også virke normerende og bidra til å endre destruktiv, mannlig oppførsel. Dette vil være et viktig steg på veien for å ta et oppgjør med det gammeldagse synet på kvinnens kropper som mannlig eiendom.

Et av landene i Europa som har en slik lov er vårt naboland Sverige, og vi bør ta lærdom fra rettspraksisen og utviklingen derfra. I metoo-æraen bør vi som samfunn ta rettssikkerheten til ofrene mer på alvor enn bare å løfte opp historiene. Vi må også sørge for at det ikke blir flere slike historier, og styrke forebyggingen av voldtekter. Å behandle voldtekt som folkehelseproblem, vil være å sette det skikkelig på dagsorden. Går vi inn for en samtykkelov kan det være med på å rette opp dagens skjevhet. Det vil ikke være hele løsningen på problemet, men en lov vil gi mer rettferdighet til ofrene enn de opplever i dag.