Pene bilder, stygge tall

TEKST: CHRISTER KARLSTAD

Uten at det såvidt meg bekjent hverken er uttrykt et behov for – eller har vært et ønske om – flere av oss fra samfunnet forøvrig, har antallet organiserte billedkunstnere firedoblet seg fra 732 i 1977 til 2.900 i 2017.

At våre samlede kunstnernettverk samme år talte 29.000 registrerte medlemmer, forteller kanskje ikke leseren all verden, uten noen form for kontekst. Men sett i lys av NRKs artikkel «Norge renner over av kunstnere» fra 2007, der medlemsmassen hadde økt fra 9.500 til 13.000 siden 1994, så forstår man bedre hvordan antallet har eskalert: Det rant over av kunstnere for ti år siden, men siden den gang er vi mer enn fordoblet – og nesten tredoblet på knappe 23 år. Fortsetter økningen i samme tempo, kan befolkningen holde seg med hver sin «huskunstner» per storfamilie ved slutten av århundret.

Advokatstanden i Norge har faktisk mer enn firedoblet seg på like mange tiår den også. Men da denne økningen er basert på økt etterspørsel, så klarer bransjen seg likevel relativt greit med sin gjennomsnittslønn på 1,285 millioner i året. En eksplosiv økning utøvere av et fag er altså ikke et problem i seg selv, og for meg fremstår «Norge som en kunstnernasjon» (eller snarere en nasjon av kunstnere) som en slags vakker utopi.

Men utenfor dagdrømmene gruser realisme all verdens utopier, så la oss gå tilbake og se nærmere på kunstnergruppen som kommer dårligst ut av alle (og som jeg selv tilhører): Billedkunstnere. Hvordan står det til innen dette fagfeltet som tross alt nyter godt av verdens rauseste offentlige stipendordninger – i en nasjon med et kulturbudsjett som er det mangedobbelte av våre nabolands, og i forhold til innbyggertall både ti og tjue ganger større enn tunge europeiske kulturnasjoner som England og Frankrike? Jo, ifølge tall fra 2015 hadde inntekt fra kunstnervirksomhet gått ned 11 prosent på de siste syv årene, og gjennomsnittsinntekten lå nå på 89.000. Dette i en periode der nordmenn i snitt gikk opp 23 prosent i lønn: Det sto allerede elendig til, og verre har det blitt.

Kanskje 732 billedkunstnere av 4 millioner innbyggere i 1977 faktisk var et passe fornuftig antall. Med 1,2 millioner flere nordmenn 40 år senere, skulle det tilsi at antallet burde økt til omtrent 900 – og absolutt ikke 2.900. Om disse 2.000 ekstra bare forsvant og vi later som om totalsummen av private og offentlige midler i omløp forble det samme, så ville de gjenværende potensielt tjent nærmere halvparten av norsk gjennomsnittsinntekt. Det vil si omtrent samme beløp som billedkunstneren i dag tjener totalt hvis du medregner bijobben, eller rettere sagt hovedbeskjeftigelsen, til majoriteten av samtidskunstnere.

Da jeg mener vi er blitt flere enn det som godt er, burde jeg sikkert gått foran som et godt eksempel og selv lagt penslene på hylla, men det akter jeg ikke å gjøre. Jeg forstår godt at mange er villige til å strekke seg langt for å holde på med noe som gjerne oppleves som et kall. Det er uansett lettere å påvirke fremover i tid enn bakover.

Samfunnet generelt og fremtidige kunstnere spesielt ville hatt alt å tjene på og kraftig redusere studentinntaket til kunstakademi-avdelingene ved landets fire kunsthøgskoler – i går. Hva er poenget med hvert bidige år å pøse på med ytterligere... til sammen over hundre nye uteksaminerte studenter fra en kostbar praktisk utdannelse – der knapt noen kan forvente å brødfø seg ved bruk av den kunnskapen man i hovedsak har tilegnet seg? Kunstnerorganisjonene krever likevel aldri at det skal utdannes færre av oss. Hvorfor ikke? Er det fordi vi som kjent tenker med den kreative hjernehalvdelen, og ikke den logiske?

Tilsynelatende skal alt alltid løses med offentlige midler og større statlige stipendier. Nesten hele kultur-Norge går på krykker og støttehjul. Slik er det nødt til å være i et lite land hvis det ikke skal være DDE-konsert og stand up i Operaen hver eneste dag. Jeg vil da heller se samtidsdans og kjøpe min tungt subsidierte billett som likevel koster stive 600 kroner. Jeg er tilhenger av både omfordelingspolitikk og blandingsøkonomi, men tror ikke det er stort mer å hente fra fellesskapet. Vi fremstår i befolkningens øyne allerede som en gruppe utakknemlige sutrekopper som aldri blir fornøyde. Å kaste penger på et problem helt til problemet forsvinner, er dessuten kun en midlertidig løsning.

Grunnet automatisering er det betydelig risiko for at en fjerdedel av eksisterende arbeidsplasser i Norge forsvinner i løpet av de neste 15-20 årene. Vi kommer til å få en ikke ubetydelig gruppe mennesker som det ikke lenger finnes behov for på arbeidsmarkedet. Er det mest sannsynlig at disse må prioriteres og holdes i live på et eksistensminimum, eller at kunstnerstipender fortsetter å vokse seg inn i himmelen?

At en såpass stor del av befolkingen ender opp uten fast arbeidsinntekt vil frata dem både skatteevne og kjøpekraft. Når det begynner å knipe økonomisk i husholdningen, er det ikke-livsnødvendige overskuddsprodukter, som for eksempel billedkunst, som ofres først.