Menneske over maskin

I den digitale revolusjonens barndom advarte mange mot et nytt klasseskille. Vi kom til å oppleve et økende gap mellom de som hadde tilgang, og de som ikke hadde det. Man så for seg en verden der en digital overklasse kunne bruke og gjøre nytte av alle de nye mulighetene og duppedittene, og en digitalt analfabet underklasse som var stengt ute.

Slik gikk det ikke. Mangelvaren i 2019 er ikke digital tilgang. Selv flyktninger som ikke har stort mer enn det de står og går i, har smarttelefoner.

I enkelte afrikanske og asiatiske land er Facebook så vanlig at mange oppfatter det som synonymt med internett. Verden over deler skoler, barnehager og foreldre rundhåndet ut nettbrett til ungene.

Mennesker i så å si alle land, i alle aldre, eksponeres flere ganger daglig for informasjon og desinformasjon på sosiale medier. Det blir stadig vanskeligere å vite hva som er hva eller hvem vi kan stole på. Fredag holdt den anerkjente sosiologen og tech-forskeren Zeynep Tufekci et foredrag i Oslo om hvordan algoritmene som er designet for å lokke oss til og holde oss på ulike plattformer som Facebook og YouTube, skaper polarisering, splittelse og hat.

Dette problemet er velkjent. Det digitale storsamfunnet er et perfekt åsted for forbrytelser mot demokratiet. I så stor grad at Anne Holt har skrevet en hel krimroman om det.

I «Furet/værbitt» går en hemmelig gruppe til aksjon, bokstavelig talt, mot dem som truer ytringsklimaet og forgifter samfunnsdebatten.

Det digitale samfunnet er godt tilrettelagt for den som ønsker å skape forvirring, mistillit og motsetninger. Det er dårlig tilrettelagt for den som ønsker opplysning, forståelse og ettertenksomhet.

Derfor er det ikke overraskende at de kreftene som ønsker å splitte og forvirre, oppsøker og trives godt på for eksempel Facebook. Det er heller ikke overraskende, selv om det er skuffende, at etablerte og seriøse medier ofte faller for fristelsen til å vulgarisere og fordumme sitt eget innhold i håp om å gi det full spredning.

I Sverige er Sverigedemokraterna nå nesten like store som Socialdemokraterna. Analytikere peker på en polarisert debatt som handler mye om skyteepisoder og gjengkriminalitet som en av de viktigste årsakene til ytre høyre-partiets suksess. Tidligere er det avdekket flere eksempler på at russiske kontoer på sosiale medier har vært aktive i å spre polariserende, falske nyheter i Sverige.

Her i Norge ser forskere nå på hva som skjedde med vårt eget valg for et par måneder siden. De undersøker om splittende temaer som innvandring, ulv, klima, EØS eller bompenger ble aktivt løftet fram og/eller fordreid av utenlandske interesser.

Altså om fremmede makter har flyttet inn i den norske, offentlige samtalen også, slik vi vet at de gjorde i USA før Trump ble valgt i 2016, og i Storbritannia før brexit-avstemningen samme år.

Det er ikke sikkert de kommer til å finne noe. Det betyr ikke at det ikke er der. Hvis et tre faller i skogen, og ingen har sett det – har det da falt? Hvis en russisk polariseringskampanje har foregått på Facebook, men ingen kan finne den i ettertid, har den da foregått? Forskere og journalister som leter etter svar, møter en stengt dør. Facebook vil ikke gi fra seg den informasjonen de trenger for å finne svar.

«Hvis jeg lager en politisk reklame som påstår at republikanerne støtter Green New Deal, vil dere da tillate den?».

Facebooks mektige toppsjef Mark Zuckerberg svarte et nølende «sannsynligvis» på dette spørsmålet fra Alexandria Ocasio-Cortez under en kongresshøring denne uka. Facebook har sagt at de ikke kommer til å faktasjekke eller fjerne politiske reklamer som sprer falske nyheter.

Det kan virke nedslående. Men å gi Mark Zuckerberg mer makt ved å la han være den som skal bestemme hva som er sant og hva som er løgn, er ikke spesielt smart.

Zeynep Tufekci peker på bedre lovgivning og mer regulering – både sivil og offentlig – som løsninger. Og ikke minst: Vi må ruste oss selv og ungene våre til å bli digitalt smarte og årvåkne: Når et tog kjører over en falleferdig bro, kan du be togføreren (altså Zuckerberg) om å kjøre sakte og kanskje hekte av noen vogner. Men skal du være sikker på å unngå katastrofen, må du reparere og styrke og vedlikeholde selve broen.

Hva skal til for å få til det? Mangelvaren er mennesker og politikk, ikke maskiner og teknikk. Ungene trenger gode lærere som kan formidle samfunnsforståelse og teknisk innsikt, mer enn de trenger mye tid med en iPad.

Mediene trenger å lage god journalistikk som opplyser og er sannferdig, mer enn vi trenger å bidra til forenkling og polarisering i jakten på nye trafikkrekorder. Og lovgiverne våre må forstå at trusselen mot demokratiet først og fremst må møtes av dem, på systemnivå, ikke av den enkelte, på individnivå.

Tidligere i år lanserte Facebook sitt nye slagord: «The future is private». Det standpunktet bør vi verken like eller dele. Den offentlige samtalen er et offentlig gode som trenger offentlig beskyttelse, mer enn noen gang.