Tre av ti husholdninger har fått dårligere råd siden de borgerlige tok over i 2013. Ett av ti barn vokser opp i en familie med «vedvarende lavinntekt».
Det er et nederlag for nasjonen. Men det er gull for middelklassen, som bare kan ture på.
Black friday-viraken har så vidt lagt seg. Og de som mente at det selvsagt var en bra ting, fordi de med dårlig råd kunne handle billig, sto på mange måter igjen med det moralske overtaket.
Så lenge noe er bra for de fattige, er det uangripelig. De fattige er trumfen i det offentlige ordskiftet. Punchline i politikken. De siste er blitt de første. Men bare i debatten.
Men jeg er lei av å høre om de fattige når de brukes som et forsvar for middelklassen. Lei når prat om deres jævlige virkelighet, mest er et frieri til de brede velgergruppene.
Det er ifølge OECD 8 prosent fattige i Norge. Mens det er en middelklasse på 71 prosent. Og noen prosent rårike. Ifølge SSBs levekårsundersøkelse bor seks prosent av oss over 16 år i en husholdning som har «vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes».
Og så er det selvsagt mange grader av dårlig råd.
For oss i den store, dominerende middelklassen, er det topp at bunnen løftes fram. Som under Black friday. Da var det jo grønt lys for de resterende 94 prosentene i dette landet, som ikke er fattige, til å gå berserk med Visa-kortet noen uker før jul.
Moral om fråtsing og unødvendig shopping, kunne settes i skammekroken. Alle mann til kassene, for de fattige. Selv om handling på salg før jul selvsagt undergraver handelen selv og de lavthengende, dårlig betalte jobbene. Og derfor de fattige selv.
Vi utligner ikke forskjeller i samfunnet ved å tilby de fattigste av oss varer på pallesalg. Det gjør vi med politikk. Omfordeling. Arbeid til alle.
Et anstendig Nav. Norske politikere er mer opptatt av å snakke om de fattige enn å gjøre noe for dem.
Hva med de fattige-argumentet brukes på samfunnsområde etter samfunnsområde. Vi peker på de nederst ved bordet, mens vi stapper lommene fulle øverst ved bordet. Vi tillater at forskjellene bare øker og den relative fattigdommen stiger.
Men vi ynder å hevde at vi gjør det for de fattige når vi bremser helt nødvendige tiltak for å skape et bedre og mer bærekraftig samfunn.
Nå før jul pumpes det ut svineribbe til noen få kroner kiloen. Døde dyr som sjokkselgere. Men det er umulig å løfte stemmen om moral og bærekraft.
På Dagsnytt 18 i forrige diskuterte man hodeløs utbygging i urørt natur og vill vest i hyttebyggingen, som Dagsavisen hadde skrevet om. Premisset for diskusjonen var at SV nå krever begrensninger.
Programlederen spurte ledende «Men hvem skal da få lov til å være ute i den naturen, da, hvis det skal være så strenge begrensninger på hvem som skal få lov til å bygge hytte».
Igjen gjemmer man seg bak et mindretall, for å slippe fram flertallet. Men de fattige bygger ikke hytte.
I klimadebatten er de fattige det aller beste gisselet. Da bompengedebatten raste, var det de med minst som ble trukket fram. Historiene kom på samlebånd.
Det endte med full, galopperende politisk retrett og en bompengepolitikk som kom det store flertallet til gode. Taperen var miljøet.
Det er det samme med flyavgiftene. De foreslås jevnlig av dem som mener at vi må få ned forbruket vårt av helgeturer til Dubai. Ved siden av islendingene, flyr vi mest av alle.
Men når man vil bruke markedets logikk, som ellers er så saliggjørende, ved å gjøre det dyrere å fly, dyttes de fattige i ryggen. Ut på scenen.
Der skal de rope opp om urettferdigheten som rammer dem. Slik vil alle forsøk på å bruke pris til å styre flytrafikken, bli skutt ned.
Gevinsten rakes inn av en allerede feit, norsk middelklasse. Taperen er miljøet.
Civita-sjef og tidligere Høyre-topp Kristin Clemet ønsker å senke minstelønna. For å hjelpe de fattige, de som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet.
Hvem hjelper man egentlig med lavere priset arbeidskraft? Middelklassen som får sine billige varer, og kapitalistene, selvsagt. Regjeringen har villet senke lista for midlertidige ansettelser. For de fattige.
Norsk politikks nye sentrifugalkraft, Senterpartiet, snakker også i store bokstaver om økte forskjeller, om fattig og rik. Og krever avgiftslettelser. Som kommer det store flertallet til gode. Det gjør ikke de fattige noe særlig mindre fattige.
Nei, jeg har ikke glemt klassespørsmålet. Men «fattigdom» er i ferd med å bli et argument, bevisst eller ikke, brukt for å lamme all progressiv tenkning.
Vi kan ikke knuse all urørt natur, holde igjen i klimakampen, fråtse i ikke-bærekraftig billige varer og tyne folk i arbeidslivet og fortsette å hevde at vi gjør det for de fattige.
Hvem vil bli hardest rammet av klimaendringene, tror vi?
