Lyset langt der framme i kinomørket

Vi kommer til å famle i kinomørket i lang tid framover. Det handler ikke bare om publikumsbegrensing, men om mangel på film og kinoens framtidige rolle som kulturbærer.

Akkurat nå skulle kinobillettene rent ut som smør på nypoppet popkorn. Den 25. James Bond-filmen «No Time To Die» skulle dundret fram som et lokomotiv inn mot sommeren og kommende blockbustere, selv om kinosjefer i Oslo og ellers sør i Norge ville følt seg programfestet til å surmule over det elendige kinoværet, med strålende sol og lune vårdager. Men for en gangs skyld er ikke været utslagsgivende for kinobesøket.

I tomme kinosaler landet og verden over har selv ekkoet etter de siste vårgrøsserne stilnet, og et helt annet skrekkscenario har funnet feste. Kynikerne blant oss hevder at kinoene aldri vil bli det samme igjen etter koronakrisen. Men en endring i publikumsmønster og forventninger til kinoen som kulturinstitusjon er ikke nødvendigvis ensbetydende med kinodød eller utflating.

Tvert imot vil kanskje koronakrisen stå igjen som et veiskille for en svært etterlengtet og positiv endring innen en kultur- og underholdningstradisjon som har vært spådd død og nedlagt en rekke ganger opp gjennom årene. Vi kan få se utslag på linje med dem spanskesyken i 1918 fikk på amerikansk film- og kinoindustri, der kanselleringen av filmproduksjoner og stengte kinosaler førte til et bransjemessig jordskjelv med opprettelsen av de store filmstudioene og varig endrede eierforhold innen kinodriften.

Les også: Strømmekanalene bugner av kvalitetsfilm. Her er 40 tips til gode filmer du kan se akkurat nå

Artikkelen fortsetter under bildet.

Utsettelsen av den 25. James Bond-filmen, med Daniel Craig, ble det første store tegnet på kinobransjens koronapanikk. Foto: SF Studios/MGM

Daniel Craig er utsatt til november. Foto: MGM/SF Studios

 

Strømmetjenestene under koronakrisen opplever svært gode dager der de bokstavelig talt skummer det feberhete markedet kinoene er avskåret fra. Kino- og filmbransjen er rammet på verste vis, og som på andre felt skal det bli enda verre også for kinoene før det blir bedre. For at filmer skal lages, selges, distribueres og vises, må det sitte et publikum klart i den andre enden. Det har det ikke gjort siden Covid 19-tiltakene stengte kinoene i midten av mars, og det vil det ikke gjøre på lang tid ennå. Når bransjen med rette frykter kinodød er det med utgangspunkt i myndighetens smittevernråd- og pålegg som i beste fall ikke vil tillate folkeansamlinger av kinosalstørrelse før godt over sommeren, i verste fall ut året.

Selv om det kommer rapporter om at enkelte andre land – i likhet med Norge – letter på tiltakene, og at også kinoer i for eksempel Tsjekkia og enkelte amerikanske delstater så smått skal begynne å åpne, har tendensen i utgangspunktet dårlig forankring i norsk virkelighet akkurat nå.

Les også: Filmanmeldelse «For Sama»: Et nært portrett av Aleppos sønderbombede hjerte

Artikkelen fortsetter under bildet.

Drive iin-kino i Beren under koronakrisen. Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix

Det fysiske kulturtilbudet her til lands er pulverisert av koronakrisen. Teatrene er stengt, konsertlivet har etablert digitale kanaler og TV-seriene stagger den verste sulten etter visuell stimulans og historiefortelling. Jo større plass Netflix og andre strømmetjenester tar med sitt ubegrensede tilbud og fokus på kvantitet, jo større blir savnet etter kinoene som et sted for det man kan kalle kuraterte opplevelser og inntrykk. Som sosialt samlingssted med film som kultur- og fellesopplevelse har likevel kinoene lenge stått under press.

Det norske kinomarkedet har forsøkt å møte konkurransen fra strømmekanalene med samme taktikk og et sterkere fokus på kvantitet når det gjelder de mest kommersielle filmene. For å møte «etterspørselen» er den såkalte «kvalitetsfilmen» og dels den norske filmen blitt nedprioritert i enkelte lokale markedet og er gjennomgående skjøvet til mindre saler på de rareste og for folk flest utilgjengelige tidspunkt. I tråd med privatiseringen og kjededominansen til Nordisk Film Kino og Odeon sammen med store kommunalt støttede kinoer, er det norske kinotilbudet blitt striglet og konsumorientert, påfallende ofte etablert i og ved de store kjøpesentrene.

Men under den larmende overflaten har det presset seg fram et behov for at kinoopplevelsen skal være noe utover konsumet av kommersiell film. Koronakrisen vil tvinge kinoene til å skjerpe formidlingsarbeidet de allerede er i gang med, og det vil ikke forundre noen om kvalitet, mangfold og kulturtradisjoner blir blant de prioriterte tiltakene.

Les også: Flytter kinoromantikk og populære filmer til strømmetjenestene

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra Parasitt. Foto: Arthaus

Nye og frittstående kinoer som Vega Scene i Oslo har vokst fram på bakgrunn av en svært kvalitetsbevisst og annerledes programmering med norsk og internasjonal kunst- og indiefilm, gjensyn med populære filmer, innledninger, debatter og program knyttet til visningene. Den samme oppskriften kan vise seg å bli vellykket for å gjøre de såkalte multiplex-kinoene utover landet attraktive for andre og nye publikumsgrupper som ellers vegrer seg for kinoopplevelser der de fremste inntrykkene er lukten av baconsvor, lyden av godteposer og amerikansk actionfilm med volumet skrudd til 11.

Men selv om sørkoreanske Oscar-vinnere som publikumsoverraskelsen «Parasitt», fagsamtaler og et glass vin i salen foran visningene er framtida i etter korona, der kinoen som kulturbærer spiller en stadig viktigere samfunnsrolle for å binde folk og kulturer sammen, må de mer høylytte faktorene være på plass hvis det skal bli lønnsomt å drive kino igjen.

Les også: Nå blir det spillefilm av Alta-aksjonene

Åpning for ordinær drift under koronakrisen vil kreve et langt større publikumspotensial enn de 30–100 personene som helsemyndighetene antyder at kan være begrensningene i antall folk samlet på ett sted ut 2020. Det øverste tallet er etter det Dagsavisen vet en nedre smertegrense om de store kinokjedene skal kunne åpne igjen på permanent basis. Med de signalene som nå gjelder, i første rekke fram til 15. juni, er det vanskelig å se for seg kinoåpninger på denne siden av sommeren. Og skulle kinokjedene se muligheten for en gradvis åpning, er det ikke gitt at de har noe å vise annet enn godvilje og en og annen overvintret europeisk kvalitetsfilm som ikke fikk plass blant amerikanske studiofilmer tidligere i år.

Norske kinoer er på ingen måte i en posisjon hvor de kan trumfe de internasjonale markedene og hente hjem nye filmer som har fått utsatt premieredato i resten av verden. Når James Bond igjen inntar lerretet, når «Black Widow», «Mulan» og «Wonder Woman 1984» egentlig kommer, bestemmes i de amerikanske, kinesiske, tyske, britiske og japanske markedene, alle som en rystet av koronakrisen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Oppfølgeren i den norske «Børning»-serien vil neppe rulle ut før kinoene kjører for full maskin igjen. Foto: Filmweb

Børning-oppfølgeren er fortsatt satt opp for sommerpremiere. Foto: Fiilmweb

At mange store internasjonale filmproduksjoner er satt på vent vil føre til langvarig tørke utover det rent umiddelbare, hvor de aller fleste filmene som skulle hatt premiere nå og utover sommeren og høsten, er utsatt i flere måneder, mange til neste år og inn i 2022. Noen ytterst få filmer har holdt på sommerdatoene, som den nye Christopher Nolan-filmen «Tenet» (med plakatbilde fra Operaen i Bjørvika) med fortsatt premiere 17. juli og den nye «Børning»-oppfølgeren som skal komme 12. august. Men det finnes ikke den produsent i verden som uten uforbeholdne krisepakker slipper en potensiell 250.000-publikummers film ut i et marked der bare hundre personer eller færre kan se den av gangen, og hvor en «pengemaskin» som smågodtkiosken er stengt.

Les også: Kunstlivets koronakrise

Av alle ting trenger vi likevel en «Børning 3» som utløsende masseopplevelse langt der framme, når kinoene åpner for fullt igjen, men før det ligger mulighetene i det små. I enda større grad trenger vi den mer intime filmopplevelsen som er betegnende på hvorfor kinoen har overlevd apokalypser som verdenskrig, SARS-utbrudd, TV-revolusjon og hjemmevideo, det som med litt store ord kalles «kinoens magi», den helt unike stemningen når kinomørket senker seg og lerretet lyser opp for en oppslukende opplevelse som kan deles med andre.

Slik drive in-kinoen er blitt en opplevelse for mange nå under koronakrisen. Her ligger kinoens muligheter under koronakrisen, og gjennom det fundamentet for en ny framtid hvor kinokultur ikke bare handler om kvantitet, men om opplevelse og samhold uavhengig av alder og bosted.