Kjærlighet i Frps tid

Det skulle handle om Hasse & Tage og om knekkebrød. Men det er vanskelig i en sånn uke.

– «Kjærlighet i koleraens tid», er ikke det en Gabriel García Márquez-tittel?

Idémyldring må til og nå ropte jeg bare ut i løse lufta i redaksjonen på innfall. Et ordspill på Frp og kolera. Eller snarere kolerisk, et kolerisk temperament, heter det jo.

Uten at jeg noen gang har skjønt sammenhengen mellom kolera, altså den smittsomme, akutte tarminfeksjonen forårsaket av kolerabakterier, og et kolerisk temperament – som betyr å være hissig og oppfarende.

Kanskje blir man forbanna av å være gæren i magen. Som i at Frp får magekramper av å sitte i regjering? Noe sånt.

– Åhh, du må bruke den spanske tittelen «El amor en los tiempos del cólera», sier min spanskkyndige kollega. Eller skal jeg kalle ham venn?

Les også: – Jeg tror dette er kroken i døra for regjeringsprosjektet 

Jo, jeg kaller ham en venn. For det var det det skulle handle om denne uka, om vennskap, om gester, om omsorg. Kanskje også litt om kjærlighet mellom menn.

Men det sitter langt inne i en uke der Frp har hevdet at de er blitt utsatt for et overtramp når norske myndigheter henter hjem to små barn.

Da har man liksom ikke lyst eller ork til å skrive om noe annet.

For det må jo påtales når en hel politisk bevegelse lar seg opprøre over uttrykk for barmhjertighet.

Det skulle handle om Hasse & Tage, også. De to svenske komikerne som nå virker glemt, men som var så uendelig viktige for våre naboer i øst.

Det hevdes at det ikke var drapet på Olof Palme som satte punktum for det svenske folkhemmet i februar 1986, men nasjonalhelten Tage Danielssons kreftdød fire måneder før.

Det var da splittelsen begynte. Sverige hadde ikke lenger Hasse & Tage til å samle dem, på tvers av generasjoner og politiske skillelinjer.

Les også: KrF-nestleder: – Åpner Erna Solberg for Frps krav, starter hun ballet igjen

Én TV-kanal, én komikerduo, én nasjon. Sånn er ikke verden lenger. Hva og hvem binder oss sammen i dag? Gudene skal vite at det ikke er Frp.

De to jobbet sammen i 30 år. Hasse & Tage var bestevenner. Kjenn på det ordet. Vi trenger alle en bestevenn i livet. Det hadde jeg tenkt å skrive om.

Om de gamle TV-bildene som så tydelig viser hvor eventyrlig morsom Tage syntes Hasse var. Blikkene han kaster mot sin Hasse er ubetalelige. Jeg skulle fortalt dere om talen Hasse holdt i begravelsen. Hans siste ord, som var «min bästa vänn».

Men det er vanskelig å skrive om når man burde bruke sine få tildelte spaltemillimeter på å påtale at en hel politisk bevegelse lar seg opprøre over uttrykk for humanisme.

Det skulle handle om min venn spansktaleren som en dag på jobb kom med en stor pappeske til meg. Jeg så undrende på ham, så enda mer undrende ned i esken. Der lå det knekkebrød.

Han hadde bakt knekkebrød til meg! 21 supersunne knekkebrød. Tre hver dag. Mat til å bli tynn av. For en gest! Han hadde bakt til meg.

Dette skulle jeg gjerne skrevet mer om, om de små gestene oss mennesker imellom som er så viktige. Men isteden må jeg påtale at et politisk parti ser det opportunt å prøve å veksle inn to barneliv i bytte mot mer ytre høyre-politikk.

Jeg kunne skrevet om min bestevenn gjennom 40 år. Om han jeg har kjent siden Hasle skole i 1980. Om den absurde tryggheten det er å ha ham i livet.

Men istedenfor må jeg skrive om koleriske Frp.