Jeg skjønner godt de som flytter fra Mortensrud. Det hadde jeg gjort òg

«Høylytt og obskøn omtale av lærere og medelever, trusler, filming i klasserommet, hinsides språkbruk og voldsepisoder, som også filmes og spres på sosiale medier. Dette er bare noe av det som foregår i Osloskolen i 2019.»

Det er sterke ord lærerene fra Lofsrud skole tar i bruk i en kronikk publisert på NRK Ytring. Noe er åpenbart ikke bra på Mortensrud-skolen. Det er ikke lenge siden FAU ga tilsvarende skildring hos NRK.

Lærerne ved Lofsrud mener elevenes oppførsel, og ukulturen ved skolen er del av en negativ utvikling de har sett over flere år. De har fått ekstra midler fra Oslo kommune for å innføre visse tiltak. Men det er kun brannslukking. For det reelle problemet ligger utenfor Lofsrud skole. Problemet er at Oslo er en delt by, og at bydel Søndre Nordstrand, som rommer både Mortensrud og Holmlia, er en bydel som skiller seg negativt ut.

Holmlia-beboer: Jeg elsker å bo på Holmlia

Det er snart to år siden beboere på Holmlia begynte å skrive kronikker, arrangere markeringer og folkemøter for å snakke om problemene de hadde. Det var flere voldsepisoder som fikk medieoppmerksomhet. Det ble sagt rørende ting om hvordan Holmlia burde bli satset på. Så ble det stille.

Senterpartiet: – Vi trenger strakstiltak på Holmlia

At det nå rapporteres om at situasjonen er prekær på Mortensrud, burde ikke overraske noen. Selv bor jeg to t-banestopp nærmere sentrum. På Bogerud, der Sylvi Listhaug varslet om svenske tilstander i sommer. Jeg husker moren jeg møtte som snakket om å flytte med barna før det var for sent. For Mortensrud, og Lofsrud skole, sin del er det allerede mange som har flyttet. De ender opp med å gi opp sitt eget lokalmiljø. Det er en fallitterklæring at dette skjer gang på gang i Oslo.

Men jeg skjønner godt de som flytter fra Mortensrud. Det hadde jeg gjort òg. For se bare på hva bydelsadministrasjonen skriver om Søndre Nordstrand i 2020-budsjettet, som ikke akkurat oser av satsing og overskudd: Bydelen har en høyere andel barn enn snittet for de andre Oslo-bydelene. 56,1 prosent av befolkningen har annen bakgrunn enn norsk. Innbyggerne har lavest utdannings- og inntektsnivå i Oslo, og dermed er det også en stor andel barnefattigdom. Og dette er skummelt: Andelen uføre under 30 år er høyest i hele Oslo. Det er en dyster skildring som innbyr til alt annet enn optimisme.

Det er store familier, trange boliger, og dermed et stort behov for møteplasser. Da er det ekstra leit at de unge i bydelen svarer i undersøkelsen Ung i Oslo at de er misfornøyde med nærmiljøet sitt. Og deltakelsen i aktiviter er lav. Da Holmlia fikk mye negativ oppmerksomhet førte det til at mange tok til orde for å bygge opp en stolthet i nærmiljøet. Beboere tok kontakt med Dagsavisen for å formidle hva som faktisk er bra med Holmlia. Det samme skjedde da Bogerud ble satt på kartet i sommer. Det samme bør skje med Mortensrud.

Les også: Da Bogerud ble satt på kartet

Men: Denne gangen må vi ikke sette strek ved debatten etter at folkemøtene er holdt, og de mest engasjerte beboerne har skrevet fine ord om hjemstedet sitt. Uro på Holmlia, Bogerud og Mortensrud er symptomer på et delt Oslo. Og når foreldre og lærere melder fra om at det ikke går lenger, er det nok mange elever som føler det samme. Hvorfor satse når du ikke blir satset på?

«Skolen aleine kan ikke løse problemene», skriver Lofsrud-lærerne. Men mens vi venter på at Oslo skal komme noen vei med boligpolitikken, og regjeringen skal ta grep og satse reelt på å jevne ut sosiale forskjeller, så er det lurt å lytte til disse lærerne. De ber enkelt og greit om å bli litt flere. De vil ha mindre klasser, og mer tid til å følge opp de unge. Er det så vanskelig å løse?

Hvis vi skal fortsette å hvile i erkjennelsen av at Oslo er en delt by, er det ikke lov til å bli overrasket om det skjer verre ting på Mortensrud, eller på Holmlia, eller Stovner. At det rapporteres om tilstander i klasserommet som ikke hadde skjedd før, handler om hva som skjer utenfor klasserommet.