Hvit januar

Elleve dager inn i det nye året og kroppen er stadig et uskjendet tempel.

Det er pussig dette med nytt år.

Hvordan vi stapper i oss og drikker som om det ikke er noen morgendag i hele desember for så å stenge ned totalt i januar. Og legge om alt. I mangelen på hvit jul har vi nå begynt å feire hvit januar.

Altså ikke som i en måned fylt med hvitvin og kokain, men nada, intet, fini alkohol. Uskyldshvit. En hel måned. Vi som lover oss og omverdenen det, får det til å høres ut som et offer på linje med Jesus på korset. 30 dager.

Tre null. Over fire uker, altså. Vi venter på applausen.

Livsstilsendringer i januar er like bærekraftige som isen i Oslofjorden i mai. Vi gjør ingen velvalgte ørsmå, realistiske justeringer av livsstil som i praksis kunne vært gjennomført, men mange store, helt grunnleggende og gjennomgripende endringer på én gang. Med effekt fra første nyttårsdag. For alltid.

Det er som å sprinte en maraton. Du holder 95 av 42.195 meter.

Det er nesten religiøst. Som om vi trenger syndenes forlatelse. Vi trenger å bli benådet. Få en ny sjanse. Starte på nytt. Blanke ark. Halleluja.

For noen er ideen om hvit januar viktigere enn drømmen om hvit jul, har jeg registrert. «Kjører en hvit måned i januar» skrev min ellers tørste venninne til meg nylig.

Stoltheten oste ut av de få ordene på Messenger. Men jeg tror jaggu jeg skal prøve sjøl. Kontrollere demonen.

Den indre, svært konservative protestanten, kjent som min indre stemme, har sagt noe sånt som dette: Ikke drikke alkohol ut januar. Selv den reaksjonære sognepresten av en indremisjonær i skallen har mista troa på et lengre mål enn 30 dager.

Slutte å småspise noe hver eneste bidige kveld.

 Å vake midt på 90-tallet på badevekta gjør noe med deg. Slutte med smør på skiva. Gi mer til Afrika. Bytte ut rømmedressing med balsamico. Gå trappa opp sju etasjer hver dag på jobb. Og ned. 

Stå opp før og være bedre forberedt til jobb. Lese flere bøker. Gå FORBI Narvesens hvetebakst.

Bli ambisiøs og fremadstormende. Kutte ut den forferdelige kaffen. Ikke være forbanna på ungene. Bli bedre kjæreste. Spise mer fisk. Bli penere. Smartere. Også er det trening, selvsagt.

Vekter og løping. Fast tirsdag og torsdag. Før jobb! Bedre rutiner vil løse alt. Ja, bare jeg får bedre rutiner. Oppsummert: Bli et mye bedre menneske. I praksis et annet menneske.

Og mens alle disse forsettene akkumuleres i pæra, spinner en film rundt i huet.

En slags Rockykavalkade til lyden av «Eye of the tiger» der jeg løper, trener, spiser sunt og er avholdende, og resultatene av alle disse helt nye sidene av meg kommer som perler på ei snor.

En annen mental film er de snurrende avisene, et velkjent «Citizen Kane»-grep, der historien fortelles og drives framover gjennom stadig nye, dramatiske avisforsider. På min interne visning står det i krigstyper:

PANG! LARS NYKTER I 6 MÅNEDER.

PANG! LARS LØPER MARATON.

PANG! LARS VINNER PRIS FOR HUMANITÆR INNSATS.

PANG! LARS INN I BYSTYRET.

Men et årsskifte gjør jo ingen forskjell. Noen raketter på himmelen evner ikke å forandre 47 år gamle rutiner og mønstre og uvaner og patologiske svakheter og mangel på ryggrad og skavanker og generelle tilkortkommenheter.

Alle ønskene om forsetter imploderer snart under vekten av seg selv og forsvinner som dugg for solen.

Men jeg har så langt sittet på fotballpub med eplemost (angrer, mye sukker) og kjempet hardt og vunnet mot chilinøttene på andre siden av bardisken. Jeg har takket nei til gratis øl. Jeg har lidd. Og jeg har gått trappa på jobb. Og jeg har lagt meg litt sulten et par kvelder.

Min indre yppersteprest kan gå og legge seg, men så hører jeg nok fra ham igjen, sånn ute i desember en gang.