«Ho mamma»

Språkprofessor og riksmålsmann Finn-Erik Vinje fikk spørsmål fra vår journalist om han ville sett annerledes på henne om hun hadde intervjuet ham på hennes barndomsdialekt fra bygda Rudsbygd utenfor Lillehammer.

Svaret hans plaget henne litt.

Hun fikk en følelse av at dialekten hennes ikke var bra nok, at den ikke passet inn.

Les også: Hva sier dialekten om hvem du er? Møt fire som har forandret måten de snakker på (+)

Sitatet fra Vinje fikk det til å stikke til litt hos meg også: «Jeg ville ikke trekke den slutningen at du som dialekttalende var dum eller at ditt intelligensnivå ikke var særlig høyt. Det ville selvsagt vært en forferdelig og altfor rask slutning. Men la meg si det litt annerledes: Jeg ville kanskje kunne trekke den slutningen at du ikke er noen lesende person, at du ikke skriver særlig mye, at du ikke er vant til skrivekunsten i særlig grad».

Selv prøver jeg så godt jeg kan å holde på bodødialekten, men må innrømme at jeg etter 25 år utenfor Nord-Norge har tatt fra min mor ett navn.

Hun er ikke lenger «ho mamma», men bare «mamma».

Kona holder på sin bergensdialekt med en-endinger, selv om hun strengt tatt er stril og skulle snakket nynorsk, men begge foreldrene er fra Bergen. Hun skjemmes for øvrig ikke av strilebakgrunnen, og har forbudt meg å bruke det nordnorske «kjerring» og det penbergenske «min kone», og insisterer på strilelandets «konemor».

Våre barn slår fram og tilbake mellom dialekten til den av foreldrene de vil drite ut eller krangler med, men holder seg ellers stolt til østkantmålet i Oslo.

Men det var egentlig ikke dette jeg tenkte på da jeg leste Hildes fine reportasje om landsens dialekter.

Tankene vandret til at lavstatusdialektene kjennetegnes av at det noen generasjoner tilbake i tid var fattigfolk med sånne dialekter som flyttet til byene for å bli tjenestefolk eller industriarbeidere. Innflytternes dialekter ble forbundet med lavstatuspersoner, sto det i reportasjen.

Derfor tenkte jeg på den eneste av mine forfedre som har bodd i Oslo før det ble min tur. For 80 år siden var «ho mormor» hushjelp hos en pen familie på beste vestkant. Hun reiste raskt hjem igjen, til et hardt liv på ei vakker øy. Der giftet hun seg med «han morfar» og fikk fem unger og et småbruk hun var alene om mens «gubben va’ på sjyen» og fisket.

Barnebarnet i hovedstaden kjente først et lite stikk av å lese Finn-Erik Vinje, men så bestemte han seg for med stolthet å gi «ho mamma» tilbake fornavnet. God fredag!