Hardt presset statsråd

Hauglies redegjørelse etterlater flere spørsmål enn svar.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) redegjørelse om Nav-skandalen var lang og omstendelig, med flere nye detaljer. Hovedspørsmålet om hvordan dette kunne skje, hadde hun ingen forklaring på. Svaret er overlatt en ekstern komité og Stortingets videre behandling.

Det var en alvorstynget statsråd som entret Stortingets talerstol. Hun ba på vegne av regjeringen de menneskene og deres familier som er rammet av skandalen, om unnskyldning for det de vært utsatt for.

Les også: Erna Solberg om Nav-skandalen: - Vi må være ydmyke og si unnskyld

Hun viste til at det i mange år har skjedd feil i fortolkning og praktisering av retten til å ta med seg sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger ved opphold i andre EØS-land. Trygdemyndighetene, påtalemyndigheten og domstolen har bygd sine avgjørelser på feil forståelse.

Dette er alvorlig fordi det svekker tilliten til offentlige myndigheter og rettsapparatet.

Statsråd Hauglie avsluttet med å poengtere at omfanget av skandalen nesten ikke er til å tro. Det tok langt tid før feil ble avdekket. Flere spørsmål burde vært reist tidligere. Alt skal fram i lyset. Urett skal rettes opp. «Alle som er utsatt for urett, må få oppreisning», forsikret hun.

Statsråden tok ikke noe personlig ansvar for det som har skjedd. Hadde hun gjort det, kunne hun kanskje ha kommet kritikken mot henne for passivitet og manglende oppfølging i forkjøpet.

Les også: ESA krever svar fra Norge

Allerede før jul ble hun varslet om at Trygderetten i 2017 hadde startet overprøving av Navs feilaktige vedtak. Hun fikk først fart på seg den 30. august i år. Selv etter det ble folk feilaktig dømt og puttet i fengsel.

Ap-leder Jonas Gahr Støre sa i sitt innlegg at Hauglies departement for lenge «passivt har mottatt urosignaler fra Nav». Her er vi ved sakens politiske kjerne. Det forutsettes at statsråden reagerer i tide og griper inn.

Det holder ikke at statsråden ikke visste. Statsråden har plikt til å vite. Mangel på reaksjon bør føre til Anniken Hauglies avgang som statsråd. I Stortinget viste hun et klart ønske om å rydde opp. Etter det som er avdekket om hennes passive rolle, er hun ikke den rette til det.

I denne saken har alle og alt sviktet, systemer og demokratiets bærebjelker: Regjeringen, Stortinget, domstolen, politiet og Nav selvfølgelig.

I en så omfattende trygdepolitisk og juridisk skandale som strekker seg langt tilbake i tid, er det lett å pulverisere ansvaret. Det er helt nødvendig å plassere ansvaret der det hører hjemme.

Det administrative ansvaret for skandalen må plasseres i Nav som må få en ny ledelse. Det politiske hovedansvaret må regjeringen Solberg ta. Regjeringen Solberg har styrt landet i seks år. Det holder ikke å skylde på Regjeringen Stoltenberg.

Den rødgrønne regjeringen kan ikke løpe fra sitt ansvar for det som har skjedd. Det var på statsråd Hanne Bjurstrøms (A) vakt at skandalen begynte å rulle.

Det er kritikkverdig at statsråden ikke klarte å få den nye trygdeforordningen til EU/EØS inn i det norske lovverket på en måte som ikke var til å misforstå.

Stortinget må ta selvkritikk for at det ikke har fulgt med i timen, men passivt diltet etter departementets og Navs feilaktige lovtolkning.

Debatten etter Hauglies redegjørelse viste at representanter fra alle partier er sterkt rystet av skandalen. Ikke siden 22. juli-debatten har Stortinget vært så preget av sakens alvor.

Geir Pollestad (Sp) som i Nationen uttalte at de dømte Nav-brukerne «neppe er moralsk uskyldige» ble satt grundig på plass av Venstres Terje Breivik. I Stortinget oppfattes Pollestad uttalelse som politisk umoralsk.

Les også: Lysbakken: Nav-saken har en stank av klassejuss

SV-leder Audun Lysbakken sa i debatten at «Nav-saken har en stank av klassejustis». Han reiste spørsmålet om denne uretten kunne ramme andre grupper enn Nav-brukere.

Lysbakken fryktet at et av svarene på hvordan dette kunne skje, ligger i den mangeårige kulturen for mistillit mot mennesker på trygd. «Frykten for at folk skal få noe de ikke har krav på, er blitt større enn frykten for at de ikke får det de har krav på». Jeg frykter at Lysbakken har rett.