Grenser for fellesskap

Næringslivet er reddet gjennom koronakrisen av våre felles investeringer. Det er sjokkerende at de nå mener veien videre er mindre fellesskap.

241 milliarder kroner. Det er det foreløpige regnestykket på hva korona-tiltakene har kostet.

Legger man til verdien av lån og garantier, er totalprisen det dobbelte. Den største utgiftsposten er redningspakker til næringslivet.

Bare kontantstøtten for bedrifter er ventet å koste 50 milliarder kroner.

De aller fleste har vært enige om at støtte til et kriserammet næringsliv er avgjørende for å hindre total økonomisk kollaps, selv om de rause støtteordningene har sine negative sider: de bidrar for eksempel til at usunne bedrifter overlever lenger, og til at gårdeiere slipper redusere husleiene i et marked som egentlig ikke har råd til å betale.

Vi som samfunn stiller opp for bedrifter i krise fordi de er en del av fellesskapet: Våre jobber, skatteinntekter og velferd avhenger av dem. Men på akkurat samme vis, er de helt avhengige av fellesskapet.

Internasjonale rangeringer plasserer Norge høyt blant land det er attraktivt å drive forretning i, tross et relativt høyt skattenivå. En viktig grunn til det er våre felles investeringer i kompetanse, infrastruktur og i sosiale sikkerhetsnett som gjør omstilling, og slik vi nå ser, overlevelse i en krisesituasjon, mulig.

Man skulle tro norsk næringsliv sto klare til å gi tilbake til fellesskapet når krisen er over.

I begynnelsen av juni lanserte NHO «Ti ambisjoner for Norge» og «fem innsatsområder ut av krisen». Målet? Å bygge bro til en bærekraftig fremtid. Dessverre er det verken bærekraft eller framtid i det de skisserer. NHO tegner riktignok opp et samfunn med mange goder: høy tillit, flere i jobb og reduserte klimagassutslipp. Men veien dit er lite troverdig.

Et viktig grep er ifølge NHO nemlig å redusere de samlede skatte- og avgiftsinntektene.

Øverst på lista troner – som alltid – formuesskatten, til tross for at ingen har klart å vise noen sammenheng mellom kutt her og økt verdiskaping. De vil så kutte offentlige utgifter, altså velferd, for å «tilpasses inntektene».

Dette gjelder så klart ikke alle offentlige utgifter. Staten bør fortsette å støtte næringslivet, må vite, gjennom å fremskynde offentlig etterspørsel, stimulere til ny etterspørsel og ved å investere i humankapitalen. Og til slutt: i år bør dessuten norske arbeidstakere forvente null lønnsvekst.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Til å representere dem som daglig må forholde seg til bunnlinja, er NHO overraskende dårlige til å regne. Økte forventninger til det offentlige kan ikke møtes med lavere inntekter, slik for eksempel Finansdepartementet påpeker i sine perspektivmeldinger.

Det er heller ikke vanskelig å regne ut at videre vekst for norske bedrifter betinger kjøpekraft i befolkningen. Det blir tøft når mange står utenfor arbeidslivet og resten ikke får lønnsvekst.

Totaliteten i NHOs ønskede nye kurs er spesielt provoserende fordi krisehjelpen til næringslivet også innebærer at fellesskapet har tatt regninga for nedsiden av den risikoen investorer fram til krisa kom har tjent store penger på å ta.

Dette skjer til tross for at det etter forrige finanskrise ble lovet dyrt og hellig at man i framtida ikke skulle skape et samfunn der gevinster ble privatisert og tap sosialisert.

I 2008 ble store banker og selskaper i en rekke land reddet av myndighetene. Ganske raskt tok aksjekursene seg opp igjen, mens vanlige folk satt igjen uten jobb og med massive lån.

Ulikheten som hadde steget siden 1980-tallet, akselererte. Politikerne har ikke holdt løftet. Verken skatte- eller velferdssystemene er blitt mer rettferdige. Ulikheten har fortsatt å øke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nå har vi en ny krise i fanget. Feilene fra 2008 gjentas.

Næringslivet reddes av store pakker. Mens mange taper det lille de hadde, tjener andre store penger. Børsene går så det suser, eiendomsmarkedet likeså. I en fersk rapport advarer IMF mot utviklingen vi ser der finansmarkedene er helt frakoblet det vi ser ellers i økonomien.

Resultatet kan bli et samfunn med enda høyere ulikhet og arbeidsledighet.

Et slikt samfunn har NHO uttrykt bekymring for gjennom flere år. Senest i fjor drøftet de blant annet utfordringene ved globalisering på konferansen sin «Vi og verden». NHOs sjeføkonom Øystein Dørum uttalte: «Kaken blir større (…), men det er ikke sikkert alle får det bedre» og pekte på at dersom vi ender opp i en verden der den sterkeste rett avgjør, vil «flere tape, også i Norge».

Det hjelper lite når bekymringen kun kommer til uttrykk i festtaler.

Heller ikke i forkant av covid-19 sto NHO først i køen for å støtte tiltak som fordeler gevinstene av handel, og reduserer ulempene. På vei ut av denne krisen er forslagene deres altså null lønnsvekst, og kutt i velferd for å finansiere skattekutt på toppen av gigantiske krisepakker.

Utviklingen i norsk økonomi har gjennom mange år vist at det ikke er en motsetning mellom et relativt høyt skattenivå og høy vekst i økonomien.

Våre felles investeringer i velferd er tvert imot en forutsetning for vekst og sørger for fordeling av verdiene vi skaper. Det er nettopp dette systemet som har reddet norsk næringsliv fra økonomisk ruin denne våren. Arbeidsgivernes vei ut av krisa er derfor både frekk og uklok.