Før Pride

INNFALL: Nå har han gjort det igjen. Bent Høie, altså.

Midt i alle de snusfornuftige og ganske søvndyssende pressekonferansene om håndvask og om hvor vi kan få dra på ferie, har helseministeren igjen skrevet en poetisk liten tekst som lett får tårer til å dryppe i morgenkaffen.

Sist han gjorde det var i april. Da holdt han en tale til ungdommen i koronatiden.

De unge slekter, som hadde fått avlyst alt de hadde gledet seg til til våren og sommeren 2020. «Neste sommer finnes ikke når du er ung», skrev Høie.

Les også: «Homo, er det noe å mase om, da? Det er dessverre det»

Dette var ord som også gikk rett i hjertet på landets tenåringsforeldre, som hadde vondt av kidsa som ikke fikk konfirmere seg, være russ, eller avslutte folkehøyskoleåret sitt.

Kynikerne blant oss vil si at dette har jo ikke helseministeren skrevet selv, dette er det en smart taleskriver som står bak. Og kanskje er det også en smart taleskriver som står bak forrige ukes Høie-tekst på Facebook. Men jeg tror jo at Høie stiller seg bak ordene.

Teksten handlet om Pride. «Vi hadde ikke fargefjernsyn da jeg var liten», begynte Høie.

«Jeg savnet aldri farger (...). Jeg hadde ingen anelse om at bjørnen Colargol på barne-tv hadde oransje pels og isblått blikk». Allerede der hadde han jo oss som er født i årene rundt 1970 i sin hule hånd. Klart vi husker bjørnen Colargol!

Så trekker han linjer fra de første spinkle, alvorsgrå, men trassige Pride-paradene, som med årene er blitt forvandlet til en fargesprakende, folksom affære. I år ble også de avlyst på grunn av koronaen.

«Vi kan fortsatt feire, men vi må gjøre det litt annerledes», skriver Høie, som tror at når vi lengter etter det koronafrie livet utendørs sammen med andre, er det ikke svart-hvitt-livet vi savner, men det mangfoldige, fargerike fellesskapet.

Teksten er illustrert med et bilde av en turkledd og blid Bent Høie i armkroken til mannen sin.

De står på Prekestolen, med en ekte regnbue på himmelen bak. I intervjuer har Høie fortalt at da han skulle fortelle foreldrene om denne guttekjæresten, syns han det var best å skrive det i et brev. I andre intervjuer, som ett med Oslos tidligere byrådsleder, har vi kunnet lese om hvor mye det seint på 60-tallet kostet den 19 år gamle, sjenerte Erling Lae å gå de få skrittene bort til standen til Forbundet av 1948 for å hente en brosjyre.

Selv organisasjonen FRIs forrige leder, Bård Nylund, har fortalt at han som ung bygdegutt fra Sørlandet i 2000 ikke turte å gå i Pride-paraden i Oslo. I stedet sto han «tilfeldigvis» og hang utenfor GlasMagasinet, mens han så paraden passere. Det ble for sterkt å bli med.

Kanskje Høies siste tekst også er litt til ungdommen. Kanskje går ordene til dagens skeive, sjenerte ungdommer, som tross fargesprakende, folksomme Pride-parader likevel syns det blir litt for sterkt å bli med.

Det ble jo heller ingen fysisk Pride i år.

Men bare det litt corny bildet av en helseminister arm i arm med mannen sin under en regnbue, er jo egentlig en liten parade i seg selv.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.