Dronenes kamp

I to tiår har de surret over hodene på dem USA ser på som sine fiender, men debatten om bruk av droner til likvidering vil neppe stilne etter drapet på Irans Qasem Soleimani.

Det er fortsatt mørkt om morgenen 3. januar, da et lite følge med menn setter seg i en bil utenfor Bagdads internasjonal flyplass.

Et annet sted i mørket følges bilen av et nattkamera, etter å ha bekreftet og låst målet, utløses rakettene. De i bilen dør momentant.

Drapet på iraneren Qasem Soleimani har utløst en internasjonal krise vi enda ikke helt vet slutten på, men selve operasjonen skal etter det amerikanske medier har rapportert, ha blitt utført av en MQ-9 Reaper, en drone som er utstyrt med laserstyrte Hellfire-raketter.

Antakelig satt de som trykket på avløseren ikke så langt unna, avstand betyr forsinkelse. For dronekrig er ikke en abstrakt øvelse i en spillsimulator, det er en type presisjonskrigføring utført av team i felt. Det er også en type krigføring som sakte gjennom to tiår har fått større omfang og flere ofre.

Før Qasem var begravet skjedde et annet angrep, på en militær flyplass utenfor feriestedet Lamu i Nord-Kenya. Denne gangen var det nærkontakt, i fem timer skal kampene ha rast mellom kenyanske soldater og et større antall angripere fra al-Shabaab.

Men Camp Simba i Manda Bay er ikke bare en kenyansk base, det er en amerikansk base. Og herfra styres antakelig mange av dronene som de siste årene har vært aktive i Somalia, like ved. Angrepet i Manda Bay var som angrepet ved Bagdads flyplass, et slag i dronekrigen.

Bruk av droner, eller Unmanned Aerial Vehicles (UAV) som det gjerne heter i faglitteratur, er ikke en ny idé. Alt i 1849 skal Østerrike ha sendt ballonger med brennbart materiale over Venezia som nylig hadde erklært seg som selvstendig republikk. Ballongene var et forsøk på å bryte forsvaret lagunen rundt byen utgjorde.

Det ble med spede forsøk både den gang og gjennom to verdenskriger, og en kald en. Det var først på 1990-tallet ubemannede droner ble tatt i bruk for alvor. Det skjedde på Balkan, og formålet var overvåking. Så kom 2000-tallet og «krigen mot terror».

Basert på rapporter fra Pentagon og medier har Bureau of Investigative Journalism i flere år kartlagt dronekrigen i hovedsakelig fire land, Pakistan, Afghanistan, Jemen og Somalia.

Afghanistan var som skapt for dronekrig, vanskelig terreng og fiender som beveget seg i skyggene. For amerikanerne var dronene nyttig både til å overvåke og ta ut kommandanter tilhørende al-Qaida og Taliban. Så kom invasjonen av Irak, og et nytt område åpnet seg for stadig mer sofistikerte droner.

Da president Barack Obama tok over kommandoen i 2009 økte antallet droneangrep kraftig. Områdene der de ble tatt i bruk ble også flere. Libya, Somalia og Jemen seilte opp som områder der droneangrep var hyppig i bruk. Alle områder hvor man vil kvie seg for å sende inn bakkestyrker.

Men denne fordelen kan også være et problem. Selvsagt er det tryggere for den som sitter på en base å styre en drone, enn for en soldat å gå i nærkamp.

Og med liten risiko så er det vel også enklere å bare plaffe løs? Hva slags forhold har de som trykker på avtrekkeren til det de treffer, ser de dem?

Den etiske debatten rundt bruk av droner har blusset opp med jevne mellomrom helt siden årtusenskiftet, og med god grunn. Skal vi tro Bureau of Investigative Journalism sine tall så er et sted mellom ti og femten prosent av de drepte ved et droneangrep sivile.

En god del av disse er barn. Raketter avfyrt fra droner har feilaktig truffet både bryllup og begravelser. Samtidig stilles det spørsmål om hvor taktisk eller strategisk riktig det er å ta ut de personene man forsøker å ta ut, som regel noen i kommandokjeden i en organisasjon USA ser på som fiendtlig, som Taliban i Afghanistan eller al-Shabaab i Somalia.

Problemet med denne typen utplukking er at man jo ikke vet hvem som kommer i stedet for dem man tar ut, og at det kan virke unødig provoserende og stoppe eventuelle fredsforhandlinger.

Debatten rundt dronebruken under Obama førte til at det ble lagt noen restriksjoner på bruken. Blant annet skulle bruken begrenses til «land i krig».

Under Obamas etterfølger Trump har imidlertid hanskene vært av. I Afghanistan, det landet der det har vært gjennomført flest droneangrep i hele perioden siden 2001, gjør antall angrep et voldsomt hopp i januar 2017, da Trump overtar kommandoen over USAs militære styrker.

Så går antall angrep her og andre steder ned. Med unntak av i Somalia. Somalia var det landet der det ble gjennomført flest droneangrep i 2019. Under Obama-årene ble det i det østafrikanske landet gjennomført et til to angrep med drone i året, i 2018 var tallet 45, og i fjor hele 59.

Med drapet på iraneren Qasem Soleimani har dronekrigen fått sitt mest profilerte offer så langt, men det betyr også at man nå har tråkket over en grense.

For Soleimani var jo ingen obskur taktisk militsleder i en hule et sted, han var en militær leder i en mektig stat. En mektig stat som kan ta igjen. Det signalet tar nok politiske og militære ledere også andre steder. Samtidig har andre land enn USA nå utbedret sine droner og tilhørende våpensystem.

Deriblant Russland, Israel og muligens Iran. Også andre aktører tar raskt etter. Da oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia ble angrepet i fjor, var et av angrepene utført med en drone. De jemenittiske Houthi–opprørerne påtok seg ansvaret. Diskusjonen om dronenes utbredelse og bruk kommer i alle fall ikke til å stilne med det første.