Det største i livet

Å få bord er det største som har skjedd meg.

Det mases mye om lykke. Det er generelt for mye fokus på lykke, denne vage fornemmelsen av fravær av ulykke. Nei, jeg får si som min gamle onkel pleide å si: Lars, erru lykkelig erru ikke i kontakt med deg sjøl. Det er presist observert og poengtert.

Men jeg har prøvd mye for å oppnå denne følelsen. Jeg har med stadig små drypp av hell funnet lykkerusen. Altså lykke i rusen. Ikke dop, ikke den Store flukten. Jeg har heldigvis aldri hatt så stor fornemmelse av fravær av lykke eller angst på noe vis. Men i alkoholen. Fredag ettermiddagølruslykken? Eller to forbudte glass hvitvin en tirsdags formiddag-pirringen? Uten sidetykke verdens beste følelse. Den ligner på lykke, altså fravær av ulykke. Men er altså ikke lykke, for da ville jeg ikke vært i kontakt med meg sjøl. Men to pils, fredag klokken 17. Med adekvat, rockbasert akkompagnement? Vi er nær. Tre pils og følelsen er borte. Så flyktig er den, så ugripelig.

Jeg har prøvd kvinner. Med vekslende hell. Men jeg er inne i en god periode nå. Og opplever et fravær av ulykke jeg ikke har kjent på på over ti år.

Mange blander barn inn i lykkebegrepet. Det vil jeg advare mot, og være svært forsiktig med. Barn er hardt, ulønnet arbeid og utløser ikke denne gode fornemmelsen av fravær av ulykke. Snarere tvert imot.

Jeg har prøvd hage, som visstnok skal være noe av det mest saliggjørende mennesket kan beskjeftige seg med. Se løvet vaie i vinden, spør et hvilket som helst spedbarn. Nyte de ekspressive fargene. Kjenne på jorda, få møkk under neglene. Kjenne på slektskapet til naturen. Og så videre og så videre. Jo da, hage kan gi små drypp av denne ... Ja, dere har tatt poenget nå.

Et halvlangt liv har altså tatt meg til randen av lykken ved flere anledninger, men aldri har jeg vært så nær som da herrer i borettslaget snekret bord til bakgården denne våren.

Grove, impregnerte planker (eller plank som det heter hvis man skal være litt kar, tror jeg). Lange skruer. Livsfarlig verktøy. Og den litt for feminine boka «Snekre ute – 65 praktiske prosjekter for hobbysnekkeren» med oppskrift og mål. Etter en heftig natt med planlegging, noen få måneders svangerskap, var vi i gang.

Måle opp. Sage. Skru fast. Den blytunge bordplata. De fire skråkappede plankene som skal bli til to bærende kryss som felles sammen, smelte sømløst i hop, meisel og høvel, før de kvadratiske hullene borres og meisles ut og den tverrliggende bjelken med millimeterpresisjon føres inn og to tilkappede kiler av eik hamres ned i hver ende. Løfte på plass bordplata. Skru det fast. Forløsning. Så vakkert det er! Blytungt og på millimeteren presist. Et alter. Et skinnende Taj Mahal. For evigheten i trykkimpregnert plank. Bordet vil overleve oss. Sånn må det være.

Jeg har aldri vært stoltere. Jeg kan stå i trappeoppgangen og kikke ned og ut i bakgården og bare kikke på det i kveldslyset. Nyforelsket. Bare se på, de fine linjene, det harmoniske uttrykket. Lykken er å få bord. Et selvlagd bord. Sammen med gode venner.