Brexit på en-to-tre

Det er brexit i et nøtteskall: Theresa May fikk til en avtale som EU kunne gå med på, men som flertallet i Underhuset ikke støttet. Boris Johnson har lagt fram et forslag som kan få støtte hos et flertall i Underhuset, men som EU ikke kan gå med på.

Dette er utgangspunktet når Storbritannias regjering nå prøver å overbevise EUs ledere om forslaget. Boris Johnson har kun få dager på seg på å klare det Theresa May ikke klarte på over to år, dersom fristene som er satt skal holdes. Målet er en avtale innen EU-toppmøtet i slutten av neste uke.

Knapt noen tror det vil skje, trolig Boris Johnson inkludert. Men han må vise at han prøver. Kjernen i hans forslag er å fjerne den såkalte «backstop» i utmeldingsavtalen May forhandlet fram – sikkerhetsgarantien som skal hindre en hard grense på den irske øya uansett hva som skjer, men som Johnson frykter vil binde Storbritannia til EUs tollunion på ubestemt tid. Johnson foreslår heller en ordning der Nord-Irland, men ikke resten av Storbritannia, blir med i EUs indre marked for varer, og der Nord-Irland selv får mulighet til å vurdere denne løsningen hvert fjerde år. Samtidig skal hele Storbritannia gå ut av tollunionen, inkludert Nord-Irland. At Irland og Nord-Irland skal være i ulike tollområder er Irland og EU imot, fordi de mener det kan undergrave fredsavtalen for Nord-Irland.

Les også: Undres over brexit og Trump

Reaksjonene fra EU-hold har vært alt fra kategorisk avvisende til et vennlig «det blir vanskelig, men vår dør er åpen, vi skal se på dette». Det er likevel ingen tvil om at forslaget, slik det ligger på bordet nå, ikke kjøpes av EU. I helgen bekreftet EUs forhandlingssjef, Michel Barnier, at han ikke ser hvordan en avtale kan gjøres uten at britene endrer forslaget sitt. EU setter pris på forslaget om at Nord-Irland skal være en del av det indre markedet for varer, og ser det som et stort steg fra Storbritannias side. Men EU, med Irland i spissen, er imot en ordning som krever tollkontroller på den irske øya. Irland er også imot et opplegg som Nord-Irland, i praksis det største partiet, unionistiske DUP, har en slags veto på.

Fra Underhuset i det britiske parlamentet er det derimot mer oppmuntrende tegn å spore for Boris Johnson. Selvsagt ikke fra det meste av opposisjonen, men fra de gruppene som ble Theresa Mays hodepine, og som bidro til at hun ikke lyktes. Det er ikke så rart, for Boris Johnson har lagt an en tone som er god musikk både for regjeringens lille støtteparti, DUP, og for de konservative brexit-hardlinerne. Også en liten gruppe Labour-opprørere fra «leave»-kretser kan tenkes å støtte avtalen.

Men grunnen til at May ikke kunne blidgjøre DUP og de harde brexiterne var nettopp at hun da ville få problemer med EU. Det vil også Boris Johnson få. Han har antydet at det er rom for at han kan bevege seg. Men problemet er igjen at dersom han flytter seg for langt for å tekkes EU, vil han miste DUP og de konservative harde brexiterne. Og da er vi tilbake til brexit i et nøtteskall – så lenge parlamentet er satt sammen som det er i dag.

Les også: – Bare avlys hele brexit

Dette leder til det store spørsmålet: hva skjer i slutten av denne måneden dersom det ikke blir en avtale? Ifølge en lov Underhuset vedtok i all hast i september for å hindre en «no deal»-brexit, skal da regjeringen be EU om en brexitutsettelse til 31. januar. Boris Johnson sier han ikke vil be om det. Hvis han da fortsatt er statsminister, må han dermed enten bryte loven eller finne et smutthull for å omgå den, noe som vil gi et oppgjør i retten. Hvis ikke må han rett og slett droppe løftet om å gjennomføre brexit 31. oktober, og be om en utsettelse.

Uansett trenger han folket på sin side, og det er dette han for lengst er gang med å bygge opp til. Han har ikke flertall i parlamentet lenger, og ønsker desperat et valg innen kort tid. Målingene er akkurat nå til hans fordel. Med tre bokstaver skal han vinne velgernes gunst: «Get brexit done!». Om han ikke får brexit gjennomført innen 31. oktober som han har lovet, er det viktig for ham at velgerne som ønsker brexit ser at han har gjort alt som står i hans makt for å ha forsøkt. Han skal framstå som den ene som er i stand til å gjennomføre brexit, til tross for at «pro-EU-eliten» prøver å hindre ham. Med Johnson ved roret skal brexit gjennomføres enten det blir med eller uten en avtale.

Det paradoksale er at en «no deal»-brexit ikke vil sette punktum for noe som helst. Snarere tvert imot. Det vil bare være første steg til årevis med nye forhandlinger. For også med en «no deal», som altså betyr at man ikke har på plass noen avtale om utmeldingen, vil Storbritannia måtte forhandle fram fremtidige handelsavtaler med andre land og partnere, inkludert EU.

Dette dysses selvsagt ned fra dem som er villige til å gå for en «no deal», som Boris Johnson. I stedet er det et forenklet budskap om å få brexit overstått som blir hamret inn. Det vil virke forlokkende på mange velgere som forståelig nok er møkk lei prosessen rundt brexit, tre år etter folkeavstemningen – på samme måte som «Take back control» fungerte før folkeavstemningen i 2016.

Slik håper Johnson å sikre seg et massivt flertall som gjør ham langt sterkere enn nå. Lykkes han, vil i alle fall Boris Johnson selv ta tilbake kontrollen som seierherre. Men siste ord rundt brexit blir det uansett ikke.