Kultur

Biennale for folk flest

Lørdag og søndag er det grunn til å komme seg ut i byen. Oslobiennalen markerer seg fra første dag.

Oslobiennalens åpningshelg byr på flere morsomme og interessante arrangementer. Det eneste som er sikkert er at her vil du møte kunst du ikke hadde regnet med å finne på en kunstbiennale. Alt foregår ute i byens offentlige rom, langt borte fra gallerienes sterile omgivelser. Og best av alt: Alt er gratis.

Men stopp en hal. Trenger vi virkelig enda en biennale? Og enda mer en som avviker så sterkt fra konvensjonene? Verden er full av biennaler. Biennial Foundation lister opp 239 biennaler og triennaler på sine nettsider. Oslobiennalen er den nyeste av Norges seks. Når jeg går gjennom listen er det så mange jeg aldri har hørt om at jeg tenker at veldig mange av dem kun har intern virkningskraft. Det er ikke mange som når opp til Venezia-biennalen og Documentas betydning – for bare å nevne de to mest kjente.

Les også: Nå gjøres Birkelunden og Olaf Ryes plass om til kunstgalleri

Oslobiennalen avviker sterkt fra standarden. Den skal foregå jevnt og trutt over fem år. Vanligvis er en biennale en stor kunstutstilling på ulike arenaer i én by som arrangeres annethvert år. En triennale arrangeres tredje hvert år. Men i Oslo skal Oslobiennalen pågå kontinuerlig i fem år. Åpningen denne helgen kalles «Første bolk». I oktober kommer det en ny bolk. Slik skal det fortsette frem til 2024.

Saken fortsetter under bildet.

Oslo har hatt nulltoleranse for graffiti. Nå er Hlynur Hallsson invitert for å lage graffiti på eksisterende bygg i serien «Seven Works for Seven Locations». FOTO: MARTINE STENBERG/OSLOBIENNALEN

Oslo har hatt nulltoleranse for graffiti. Nå er Hlynur Hallsson invitert for å lage graffiti på eksisterende bygg i serien «Seven Works for Seven Locations». Foto: Martine Stenberg/Olobiennalen

Begrepsforvirringen er et bevisst grep fra arrangørenes side. Det er Kulturetaten i Oslo kommune som betaler for herligheten. Det går med noen millioner, men en del av kunsten kan bli stående permanent rundt omkring i byen. Like viktig for de to kommunalt ansatte kuratorene er muligheten biennalen gir til å skape et kunstnerisk miljø i Oslo der de inviterte kunstnerne får ordentlige produksjonsforhold. At de gjerne er her over lengre tid, blir kjent med byen og velger seg overraskende steder for kunsten er en annen positiv effekt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Med Venezia-biennalen i friskt minne er det interessant at Oslobiennalen har et så aktivt forhold til byen. At den sprer kunsten rundt fra øst til vest. Og at den er gratis for alle. Hvis du vil se biennalekunsten i Venezia koster det deg fort mange hundre kroner for en inngangsbillett. Og selv om enkelte nasjonale paviljonger og andre utstillinger ute i byen er gratis, er majoriteten lukket inne på to store områder. Der trenger du minst en dag hvert sted, men du kan fort bruke tre-fire-fem dager hvis du vil være grundig og få med deg alt i den gigantiske biennalen. Med Oslobiennalen kan du ta litt nå og litt da, uten å måtte tenke på andre pekuniære problemer enn å betale for noen bussbilletter.

Kunstnerne som deltar i Oslobiennalen kan ikke anklages for å være selvsentrerte og navlebeskuende. Flere av prosjektene har sosiale og globale perspektiver, som britiske Ed D’Souzas «Migrantbilen», en slags skulptur som er bygget på Eddie Kings møbeltapetsererverksted på Grünerløkka. Den vil bli trillet gjennom byen i et fargerikt opptog lørdag, og skal stå «parkert» ulike steder i månedene som kommer. Første stoppested er Myntgata, der Oslobiennalen har kontorer og flere kunstprosjekter. Senere skal Oslos biskop ta ansvar for bilen en ukes tid.

I en by som har hatt nulltoleranse for graffiti er det interessant at biennalen har invitert Hlynur Hallsson til å lage graffiti på eksisterende bygg, syv steder rundt omkring i byen. Verkene er tekster som kommenterer ulike kunstneriske fenomen. På Huk har han kommentert Vigelandjubileet og Frognerparken.

Les også: Norske kunstnere er representert under verdens viktigste utstilling. Slik viser de seg fram (Dagsavisen+)

Du forstår at det er et kunstverk fordi det er så mye tekst. Spørsmålet om kunstverket kan betraktes som hærverk, slik mye graffiti gjerne blir omtalt som, er av underordnet betydning siden det er plassert på et bygg som er planlagt revet.

Informasjonen om biennalen kunne vært bedre. Det får vi skrive av på kontoen for første gang ut. Et sympatisk trekk med informasjonsmaterialet er at de peker på eksisterende kunstverk i nærheten av biennalekunsten. Ett som ikke har noen naboer er Jan Freuchen, Sigurd Tenningen og Jonas Høgli Majors skulpturpaviljong på Økern. Den er plassert midt i et ødeland som følge av det merkverdige veianlegget som har oppstått etter byggingen av tunnelen for ringveien.

De tre kunstnerne har brukt tid på Oslo Kommunes Kunstsamlings lager og hentet ut fire skulpturer som det er hyggelig å møte igjen. Men hvorfor det trengs en kunstner, en arkitekt og en forfatter til denne jobben er et åpent spørsmål. Og valget av sted er også diskutabelt. Det mest verdifulle med dette er at de peker på en type byplanlegging det er grunn til å diskutere.

Saken fortsetter under bildet.

Det er grunn til å diskutere performance som kunstform på en biennale som varer i fem år. Performancen «Intet er stort intet er litet (Nothing is big nothing is small)» av Julien Bismuth kan oppleves kun lørdag førstkommende, med start i Birkelunden klokka 11.15 før den beveger seg videre og avsluttes ved Nationaltheatret noen timer senere. FOTO: MARTINE STENBERG/OSLOBIENNALEN

Det er grunn til å diskutere performance som kunstform på en biennale som varer i fem år. Performancen «Intet er stort intet er litet (Nothing is big nothing is small)» av Julien Bismuth kan oppleves kun lørdag førstkommende, med start i Birkelunden klokka 11.15 før den beveger seg videre og avsluttes ved Nationaltheatret noen timer senere. Foto: Martine Stenberg/Oslobiennalen

Oslobiennalen har forbausende mange performancer. Når tidsperspektivet er fem år til evigheten er en så tung satsing på denne flyktige kunstformen diskutabel. Men – én det er grunn til å sette av litt tid til er Mette Edvardsens bibliotek av levende bøker. En gruppe mennesker har lært seg en bok utenat. Hvilken bok de har lært er deres eget valg, og du kan komme til Myntgata og be om å få høre. Møtene foregår i et eget rom der det også er et bibliotek og bokutsalg. Med nazistenes bokbål for 95 år siden og en voksende, politisk høyrefløy i dag er dette en kunstaksjon som retter lys mot grunnleggende demokratiske verdier.

Slik blir Oslobiennalen relativt politisk. Det er bedre å bli provosert enn å oppleve alt som en grå masse. Hvordan det kan arte seg peker amerikanske Gaylen Gerber på. Han har malt en tyskerbrakke fra krigen i Myntgata grå. Det samme har han gjort med interiøret i Munchs atelier på Ekely, der han også har plassert en gruppe gjenstander som også er malt i nøytrale farger. Dermed anonymiserer han våre omgivelser.

Ved å satse på den store gråheten og resten av det kunstneriske spekteret blir Oslobiennalen klar og tydelig. Første bolk lover bra. Så får informasjonsarbeidet bli bedre etter hvert.

Mer fra Dagsavisen