Torsdag utsatte Stortinget behandlingen av den omstridte sivilbeskyttelsesloven. Det er enda godt. En lov som faktisk tilsidesetter demokratiet i en krisesituasjon, må behandles grundig.
Det er likevel nedslående, på grensen til langt sterkere ord, å se hvordan våre fremste folkevalgte helt på tampen, i tolvte time, plutselig gikk fra søvngjengersk aksept til motstand mot sivilbeskyttelsesloven.
Det er nesten så man burde få panikk over tanken på hva våre ledere er laget av. Selv om resultatet ble fornuftig, er det ingenting tillitvekkende i prosessen som ledet fram mot denne utsettelsen av regjeringens lovforslag.
Saken forteller oss noe veldig lite fordelaktig om våre fremste folkevalgte. Eksakt hva kan leseren selv få avgjøre.
Litt bakgrunn: Regjeringen Støre har ønsket å innføre en lov som gir den til enhver tid sittende regjeringen ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen i Norge til arbeid en situasjon av krig, der «krig truer» eller der «rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Vi har et lovverk for slike situasjoner på plass fra før, men regjeringen mener det må hardere lut til enn denne loven gir rammer til.
Det kan det finnes gode grunner til. Det er likevel mange spørsmål som burde vært stilt før loven skulle bankes gjennom på Stortinget.
Som for eksempel: Stemmer det at det er regjeringen, ikke Stortinget, som skal bestemme når landets sikkerhet er truet og den nye loven trer i kraft? Eller at definisjonen av at rikets sikkerhet er i fare kan tolkes så vidt at en kabel som ryker i Østersjøen er nok til å erklære krise og unntakstilstand?
Les også: Stormaktene buldrer i Arktis. Norge «svarer» dessverre med å trekke seg tilbake
Disse spørsmålene, og flere andre, har vi i mediene, med noen få unntak, unnlatt å stille. I påska ble de heldigvis stilt på Facebook av Benedikte Moltumyr Høgberg, professor ved Universitetet i Oslo og, ifølge samme UiO, en av Nordens ledende jurister innen konstitusjonell rett. I en føljetong i sju deler tok hun for seg temaet «demokrati og rettsstat i Norge», og plukket langt på vei fra hverandre regjeringens forslag.
Sivilbeskyttelsesloven har allerede vært gjennom en høring og første behandling i Stortinget. At høringsuttalelsene var mange og kritiske, har tydeligvis spilt mindre rolle for våre folkevalgte. I første runde i Stortinget stemte et overveldende flertall – av Ap, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet – for loven. MDG, Venstre, SV, Rødt og Pasientfokus stemte nei.
Avstemningen torsdag var dermed egentlig en ren formalitet. Loven hadde flertall og kom til å bli vedtatt. Men så snudde stemningen, brått og uten forvarsel.
En etter en varslet partiene at de ikke lenger ville stemme for loven. Dermed fikk et forslag fra Fremskrittspartiet om å utsette behandlingen full tilslutning fra de andre partiene. Også Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som i fellesskap har jobbet med sivilbeskyttelsesloven i måneder og år, hadde med ett tenkt seg om.
Les også: Arbeiderpartiets himmelferd blekner mot Høyres enorme nedtur
Om vi i mediene har feilet og ikke stilt nødvendige spørsmål tidligere, får vi prøve å rette opp i det nå. Ved å stille følgende spørsmål, for eksempel:
Er det virkelig slik at en påskeferierende jussprofessors private funderinger på Facebook var det som måtte til for at stortingspartiene skulle våkne i et politisk spørsmål av prinsipiell betydning for vårt demokrati?
Et «ja» på det spørsmålet er alvorlig nok. Enda verre er det trolig at svaret er «nei».
Professor Moltumyr Høgberg har nemlig delt nøyaktig de samme bekymringene som hun nå flagget på Facebook med justiskomiteen tidligere. Det fikk ingen effekt. Det var heller ikke alle innspillene i høringsrunden som fikk de politiske partiene til å snu – til tross for at de samme advarslene ble løftet fram der.
Les også: Må man skrive under kontrakt for å kunne pule også nå?
Det gjør det nærliggende å konkludere med at det først var da saken ble løftet fram i offentligheten at politikerne på Stortinget fant det opportunt å snu. Og det altså i et spørsmål som gir regjeringen så vide fullmakter i en krisetid at det nesten er nødvendig å trekke fram Adolf Hitler og Det tredje riket for å forstå omfanget.
Det er dessverre enda en påminnelse om at vi journalister har sovet i timen. Men det forteller oss også noe veldig lite fordelaktig om våre fremste folkevalgte. Eksakt hva kan leseren selv få avgjøre.
Det som er helt sikkert er at Stortinget bare var noen små dager, og kanskje timer, unna å vedta en lov med vidtrekkende konsekvenser for nasjonens framtid. Basert på en overbevisning det bare skulle en Facebook-post og litt – altfor forsinket – medial oppmerksomhet rundt for å snu.
Det er rett og slett skremmende i en tid som krever at våre ledere holder tunga rett i munnen.
