Kommentar

Posten skulle fram

Knapt noen har bundet Norge tettere sammen enn Posten. Men det var før, det.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste dagene har jeg brukt på å lese om post. Om Posten med stor «P» og posten med liten. Da et utvalg denne uka foreslo at Posten ikke lenger skal levere brev i postkassa vår, ble det jo så ugjenkallelig: Enda en av disse institusjonene som har bygget landet vårt er i ferd med å forsvinne.

Enda en av blodårene i samfunnet er i ferd med å gå tett. Atter et menneskemøte erstattes med den digitale forgjengeligheten. Bort med det gamle!

Det er rasjonelt, fornuftig og effektiviserende. Og kanskje litt lite menneskelig?

Det er kanskje nødvendig. Vi har helt sluttet å sende brev til hverandre. For 30 år siden sendte vi 1700 millioner brev i året, i dag sender vi en drøy tidel av det. Det aller meste som kommer i postkassa vår i dag, har et lite vindu øverst i hjørnet og betyr at du skylder noen penger. Slik kan digitaliseres.

Staten bruker godt over én milliard kroner hvert år på å opprettholde levering i postkassa di annenhver dag. På en åre som har sluttet å transportere livsnødvendigheter og mest brukes til slaggstoffer som reklame og regninger. Det er unødvendig pengebruk, det er ikke vanskelig å forstå det argumentet.

Jeg klarer likevel ikke å unngå å bli lett irritert av den triumferende tonen til samtidens og framtidens kvinner og menn som denne uka har skrevet nesten jublende tekster om at det er over nå, og slik må det jo bare være. Det gjelder tross alt å være absolutt moderne. E-posten er den nye posten.

Det er jo sant. Verden går framover, og det er mye vidunderlig med den digitale hverdagen vår, der informasjonen når oss på sekunder og alltid finnes i lomma.

Les også: Tenk at det skjedde. Et folkemord i 2024, skriver Linn Stalsberg

Men det er også noe fremmedgjørende over det. Noe umenneskelig. Vi er et organisk vesen, som omgir oss med stadig mindre organiske størrelser. Nå forsvinner også posten, i alle fall slik vi har kjent den. De fysiske menneskene som frakter ting opp og ned i landet vårt, fra øst til vest og helt til dørstokken vår, eller i det minste til postkassa ved porten, forsvinner. De erstattes av en digital sky som ingen skjønner eller kjenner.

Noen av dem som leser denne teksten, vil lese den på side fire og fem i Dagsavisens lørdagsutgave. Flertallet vil finne den på internett. Det er fint nok. Men opplevelsen av teksten er annerledes i papir enn digitalt. Siri Dokkens tegning kommer mer til sin rett, og det er færre distraksjoner rundt teksten. Følelsen av å holde en avis i hånda, det rent taktile, preger også opplevelsen.

Det blir enda vanskeligere å drive papiravis når posten ikke lenger havner i postkassa, selv om utvalget som anbefaler at vi kvitter oss med postkassa understreker at avisa fortsatt skal finne fram til døra di, også om du bor litt utenfor allfarvei. Det høres først og fremst sårbart ut. Men slik er det jo: Alt det gamle er sårbart. Og papiravisas død har vært varslet i 20 år allerede.

Jeg er heldigital selv, og det er du også. Bøker leses på Kindle, noe som innebærer at verket dukker opp på lesebrettet noen sekunder etter at kjøpsordren er gitt. Vi skriver i digitale programmer, holder en rekke digitale abonnementer og kommuniserer digitalt, og betaler regninger via e-faktura.

Les også: Lars West Johnsen skriver om statsminister Støres siste jul med gjengen

I en slik verden Posten bli noe annet og nytt. Alt som virket så fast og solid smelter i den friske lufta som tilhører det nye, det moderne. Og postvesenet har lenge vært noe av det aller mest solide.

Det ble innført i Norge av en danske. Det var stattholder Sehested som innstiftet ordningen, i det Herrens og Kong Kristian Kvarts år 1647. Posten da var noe helt annet enn den er i dag, og enn den blir i morgen. Institusjonen har hatt mange ulike skipninger og skapninger i sin snart 400 år lange historie i landet vårt. Av og til har den vært privat, men lenge nå i offentlig eie. Den har operert til fots, til hest, ombord på tog bil, fly og båt. Uansett vær, vind og situasjon: Posten skulle fram.

Det skal den fortsatt, lover regjeringens utvalg, om enn ikke lenger helt fram til postkassa. Nå blir det trolig post i butikk for alle penga, eller «postpunkt», som utvalget kaller det. Kanskje, bare kanskje, om mindretallets dissens følges, blir det levering i postkassa én gang i uka. De ikke-digitale blant oss, anslått til rundt 700.000 mennesker, kan søke om å få andre, spesialtilpassede løsninger.

Resten av oss skal varsles digitalt om at det ligger et brev eller en pakke til oss på postpunktet. Som i dag, bare enda mer av det. Mer av det effektive, ansiktsløse, det raske. Mindre folk i arbeid og færre folk i porten og i gatene. For Posten må dø.

Men: Leve Posten! Den overlever jo tross alt, slik den også har gjort før. Posten er gammel som landet selv, i alle fall nesten. Før toget, før de faste skipsrutene, før veien og bilen og lenge, lenge før internett, fantes den. Den knyttet landet sammen og var framtiden. Postmannen ringte alltid to ganger fordi han kom med viktig bud, fra kongen eller kjæresten eller venn eller fut.

Les også: Det sluttet å blåse, strømprisen gikk i været og politikerforakten nådde nye høyder

Nå blir det slutt på de vandrende postbudene i gatene, på den røde varebilen på bygda og de små, søte elektriske kjøretøyene i mer sentrale strøk. Det blir billigere, mer effektivt, mer tilpasset vår tid. Fine saker.

Men det betyr også at staten, makta, trekker seg enda lenger tilbake fra folks liv. Postkontoret forsvant for lenge siden. Politiet er mindre synlig, lokalsykehuset og grendeskolen henger i en tynn tråd. Det er rasjonelt, fornuftig og effektiviserende. Og kanskje litt lite menneskelig?

Når postmannen erstattes av et pushvarsel på telefonen om et ventende brev på postpunktet, blir sentralmakta enda fjernere, mer ansiktsløs. Og kanskje enda enklere å hytte neven mot. Eller i det minste å sende en rasende, avmektig e-post til.

Man må velge sine kamper, og post på dørstokken er kanskje ikke den aller viktigste. Men én ting merker jeg på kroppen: Det er ingen grunn til å feire at postbudet blir borte. Den dagen jeg tar ned postkassa mi, blir det med et visst vemod. Jeg kommer trolig til å sende en elektronisk melding til en nær og kjær for å beskrive følelsen. Den vil leses på en lysende skjerm før den blir borte i flimmeret.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Les også Kjell Werner: Trond Giske har dårlig tid

Les også: Jeg trodde det var gratis å være syk i Norge. Så jeg fikk sjokk

Les også: Halvor lever med hjernekreft: – Sykdommen definerer meg ikke (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen