Det kommer en jevn strøm av dårlige nyheter fra norske kommuner i disse dager. Det kuttes i tilbudet i Bergen, Stavanger og Trondheim, for å nevne et knippe kommuner – men det er strengt tatt unødvendig, for situasjonen er lik i de aller fleste kommuner i landet. Utgiftene er for høye, inntektene, både fra skatt og staten, for lave.
Det er ikke måte på hvor ille det står til i landet som flyter over av olje og penger.
Situasjonen i Oslo kan fungere som et mikrokosmos for å vise tilstanden: Oslo-byrådet har snakket om elendig økonomi og sviktende inntekter siden de tiltrådte i fjor. I høst har det presentert et budsjettforslag som bydelspolitikerne nå sitter og skal prøve å sy sammen. Bydel Søndre Nordstrand, for eksempel, har fått beskjed fra byrådet om å kutte 144 millioner kroner i år. Det vil ramme barnevern, fritidsklubber og skolehelsetjenesten i bydelen. Blant mye annet.
Bydelen er en av Oslos fattigste. Den sliter med sosiale utfordringer. Kutt i dag vil trolig bety store problemer i morgen, i form av at utsatte barn og unge ikke får den oppfølgingen de har så stort behov for, som kan få dem inn på den rette sti og bidra til at de blir gangs mennesker og positive samfunnsborgere.
Situasjonen er den samme i andre bydeler – og kommuner. Støtte til fritidsaktiviteter og sosiale tiltak må kuttes, og programmer som skal støtte elever til å gjennomføre skoleløpet kan forsvinne. I tillegg til mye, mye annet.
Oslo og de fleste større byer i Norge styres av høyresida, med Tromsø som hederlig unntak. Venstresida landet rundt peker på dårlige prioriteringer – kutt i eiendomsskatten til de velbeslåttes gunst på bekostning av utsatte grupper er typeeksempelet – og har langt på vei rett i det.
Les også: Hva ville du tenkt om Israel, Salomon, spør Lars West Johnsen
Det er utvilsomt en tydelig prioritering når det blå byrådet i Oslo, for eksempel, begrenser sine egne inntekter fra eiendomsskatten og etterpå kutter kraftig i budsjettene. Det blir også hult når byrådsleder Eirik Lae Solberg lover at Oslo nå skal satse for fullt på forebygging av ungdomskriminalitet – før han i neste omgang kommer med et budsjett som tvinger bydelene til å kutte i det forebyggende arbeidet.
Det er gode grunner til å peke på prioriteringene. Men når det kuttes over en lav sko landet over, kan ikke det være hele bildet. Årsaken til at kommunene er fattige i verdens rikeste land (™) må være mer mangfoldige enn en enfoldig skattepolitikk i høyrestyrte kommuner.
En årsak er selvsagt dyrtida. Den rammer ikke bare innbyggerne, men merkes også i kommunenes budsjetter. Rentekostnadene har skutt i været. Regjeringen har økt de frie inntektene og kom nylig med en pott på fem milliarder ekstra kroner på toppen av statsbudsjettet. Det er gode og viktige penger, men det er ikke nok.
Dyrtida går forhåpentligvis over. Det er likevel på ingen måte gitt at våre problemer blir borte av den grunn. Mye tyder derimot på at kommunene – og det offentlige i stort – kommer til å slite kraftig framover. Alle som har lest en perspektivmelding ser at utsiktene ikke er spesielt lyse.
Les også: Den beste desembergåva vi kan gi akkurat no, er mindre kostnadspress
Igjen handler det om prioriteringer, selvsagt. Det er i teorien mulig for en regjering å øke skattene til for eksempel 2005-nivå, eller – hvorfor ikke? – enda høyere. Men ingen som har fulgt debatten de siste årene kan ha unngått å få med seg reaksjonene på så forsiktige anslag som lakseskatt og innføringen av en exit-skatt for å unngå at folk tar med seg formuen ut av landet uten at den beskattes.
Det skal en tøff regjering uten frykt for gjenvalg til for å gå dit. Det er ikke en enkelt farbar vei i et land med 19 tusen milliarder kroner på bok og en høyreside på offensiven.
Økte skatteinntekter løser uansett ikke et annet stort problem: Det mangler folk til å gjøre jobben. Vi blir eldre, så stadig færre må jobbe, trolig stadig mer og lenger, for å sørge for en viss verdighet for en økende andel eldre som ikke lenger er i jobb. Vi trenger også flere hender til militære oppgaver. Arbeidsinnvandringen er dessuten lav fordi krona er svak og Norge mindre attraktivt reisemål enn tidligere.
Det er ikke måte på, altså, hvor ille det står til i landet som flyter over av olje og penger.
Det er ikke alle som tror på elendighetsbeskrivelsen. Det finnes dem som har tro på at politikk faktisk kan ha en funksjon, og at vi i fellesskap kan finnes gode løsninger på det vi står overfor.
Les også: Det har ikke manglet på advarsler om hvor ille det kunne gå med Lillelord Marius
Om Jan-Erik Larsen, tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor og nåværende daglig leder i PR-rådgiverselskapet Kruse Larsen, tilhører den kategorien, skal være usagt. Larsen har i alle fall en interessant ytring i VG denne uka. Han tegner et dystert bilde av situasjonen vi befinner oss i, ikke helt ulik den som er beskrevet i denne teksten. Hans beskrivelse av det politiske handlingsrommet, preget av en vanskelig verden, en aldrende norsk befolkning og økende polarisering, er til å bli mørkredd av.
Men Jan-Erik Larsen har et konkret og spennende forslag: Landet trenger en kommisjon for «fakta og diskusjon» om de langsiktige utfordringene, skriver han. En bredt sammensatt «perspektivkommisjon», som skal peke på utfordringer og finne veier ut av uføret.
Det er sterke innslag av at de lyse hoder skal finne løsningene i forslaget, at politikk bare er fornuft og ikke ulike interesser og ståsted. Det er likevel ikke lurt å avfeie Larsens utspill. Det er lett å oppleve at samfunnet har gått litt i stå om dagen, der ute og her hjemme. Alt som kan hjelpe oss ut av dette uføret, er velkomment.
Alternativet er kanskje at stadig mer av den velferden vi tar for gitt i dag, langsomt forsvinner, og at kommunene utarmes enda mer. Det er et veldig dårlig alternativ i verdens rikeste sosialdemokratiske samfunn.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Har du sett denne?: Ekspert om mulig Trump-effekt i Nato: – Min største frykt (+)
