Det ble en alvorspreget, men rolig samtale. Under en strålende lysekrone i Lima, hovedstaden i Peru, møttes presidentene Joe Biden og Xi Jinping for aller siste gang.
Xi sitter på ubestemt tid og slipper å forholde seg til noe så brysomt som frie valg. Han kan la seg gjenvelge som president og partisjef så lenge han vil. Skjønt hvem vet? Heller ikke Kina er vaksinert mot uro og misnøye. Bare ved å komme USA i møte kan Xi opprettholde veksten og bevare den politiske stabiliteten. Kinas mye omtalte eksportmirakel er sterkt avhengig av det amerikanske markedet.
Inntrykket som fester seg, er at Kina ikke kvier seg for å opptre som et stort kriminelt foretak
Biden og Xi møttes første gang i 2011, da begge var visepresidenter. De utviklet et tilsynelatende godt forhold og spiste etter hvert mange andemiddager sammen. De fløy hit og dit og lot seg avbilde i parker og foran idylliske lotusdammer. Men med årene ble de hyggelige stundene overskygget av storpolitikkens realiteter. Bidens siste ord til Xi i Lima var derfor tydelige nok: Sett samarbeidet og hensynet til verdensfreden foran alt annet.
Historien om forholdet mellom USA og Kina er en broket fortelling. De siste dagene har amerikanske aviser skrevet om den vellykkede starten. I 1783 ble «Keiserinnen av Kina» den første skuta som seilte fra det uavhengige USA til Kina. Foretaket ble velsignet av president George Washington, som ville lære mer om det store landet i øst. Da «keiserinnen» vendte hjem etter fjorten måneders fravær, var hun fylt til randen av kostelige kinesiske varer. President Washington ble så begeistret at han selv kjøpte et middagsservise av porselen.
Senere gikk det dårligere. Kina lukket seg inne og havnet i krig med seg selv og andre. Da Mao grep makten i 1949, erklærte han høylytt at landet ville «lene seg til den ene siden» (til Sovjetunionen) og ellers stole på egne krefter. Og slik ble det inntil Deng Xiaoping tok tømmene i 1978 og innledet «den åpne dørs politikk». I virkeligheten åpnet han døren på gløtt, og selv i dag er døråpningen nokså smal. Kina er riktignok medlem av Verdens handelsorganisasjon, men etterlevelsen av regelverket har vært så som så. Dette er en viktig årsak til den misnøye som har bygget seg opp i USA og andre land.
Les også: Vi kan finne høyreekstremister i dag som til forveksling lyder som økohipstere fra Grünerløkka, skriver Stian Bromark
I tillegg har Kina i årevis drevet et skjult spill overfor Vesten med sine cyberangrep og sin hemningsløse blåkopiering av intellektuell eiendom. I forrige uke røpet FBI og Byrået for cybersikkerhet at kinesiske hackere har forsøkt å trenge seg inn systemene til USAs største teleoperatører. Hackernes mål synes å ha vært sentrale politikere og beslutningstakere.
Under Xi Jinping har Kinas globale cyberangrep nådd uante høyder. Ikke ett eneste vestlig land har gått fri. I USA registrerer myndighetene mer enn to tusen hackerangrep i døgnet. De fleste kommer fra Kina. Angrepene har også rammet Kinas nære naboer. Som et ledd i opptrappingen, har Xi valgt å engasjere et ukjent antall private selskaper med hacking som spesialitet. Eksperter frykter at Kina i en gitt situasjon skal kunne lamme vitale amerikanske institusjoner. Inntrykket som fester seg, er at Kina ikke kvier seg for å opptre som et stort kriminelt foretak.
Under sin valgkamp i 2016 omtalte Donald Trump Kina som verdens største tyv. Han siktet til kinesernes «tyveri» av amerikanske arbeidsplasser og USAs store og økende underskudd i samhandelen med Kina. Han gjentok anklagen i 2020 og også i høstens valgkamp. Hvis Xi & Co. ikke skikker seg, vil han heve tollen på kinesiske importvarer med «seksti prosent, hundre prosent, til og med to hundre prosent».
Les også: Det minst dårlige er ofte det beste politikerne kan håpe på å få til, skriver Kjetil Staalesen
Det er ikke lett å se hvordan et slikt løfte skal omsettes i praksis. For fire år siden forsøkte Trump å «fikse» forholdet til Kina ved å invitere Xi Jinping til sin fasjonable eiendom i Florida. Et av Trumps barnebarn krydret stevnemøtet med å fremføre en vakker sang for Xi – på kinesisk. Sjarmoffensiven fremsto som vellykket, men i handelsforhandlingene som fulgte, hadde Kina lite å gi. Da pandemien slo til i desember 2019, hadde de kjørt seg helt fast. Også under Bidens fire år som president har det vært liten bevegelse.
Xi Jinping vet naturligvis at Kina sitter på flere gode kort. Som et kobbel av økonomer har påpekt, vil en betydelig tolløkning på kinesiskproduserte varer ramme amerikanske forbrukere. Aller mest de fattigste, som Trump har lovet å hjelpe. Ifølge offisiell statistikk hadde USA 38 millioner fattige i 2022. De fleste stemte på Trump. Derfor gjør han klokt i å tenke seg om hvis han ønsker å beholde sin popularitet.
Kina kan dessuten svare med effektive mottiltak. Xis kanskje viktigste våpen er landets nesten-monopol på sjeldne jordmetaller, som USA og et stort antall andre land er avhengige av. USA importerer i dag 75 prosent av sine sjeldne jordmetaller fra Kina. Biden lanserte i fjor et massivt program for å lokalisere og utvinne egne kritiske materialer, men arbeidet vil ta mange år. I mellomtiden vil verdens rikeste land, målt etter BNP, være avhengig av verdens nest rikeste.
Les også: Donald Trump er på god vei mot en politistat, skriver Lars West Johnsen
Kina kan også reagere med å samarbeide tettere med land som Russland, Nord-Korea og Iran. De to første er atommakter, og Iran kan være på vei til å bli det. Xi og Putin har de siste to årene erklært at vennskapet mellom Kina og Russland er «grenseløst», men ennå har de – Gud være lovet – ingen militær allianse. Enda mer samrøre mellom Beijing og Moskva vil uansett være dårlig nytt for USA og Vesten.
De kinesiske lederne har også et fjerde våpen som USA synes å mangle, nemlig tid og tålmodighet. Mens amerikanske politikere ser maksimalt fire år fram i tid, tenker de kinesiske lederne i de lange baner. Det de ikke oppnår i dag, vil de kunne oppnå under den neste amerikanske presidenten, den neste og den neste. Xi fylte 71 i sommer. Det er slett ikke utenkelig at han forblir partisjef og kanskje også president i nye tolv år. Stabiliteten i Kinas politiske ledelse gir regimet en unik mulighet til å planlegge.
Og likevel, Xi kan ikke gjøre som han vil. Hvis forholdet til USA ikke skal låse seg helt, må han gi noe tilbake, ikke bare i handelsstriden, men også på andre områder av betydning for USA. Spørsmålet er bare når og på hvilken måte. Enhver vestlig forhandler som har hatt med Kina å gjøre, vil vite at kineserne er mestere i å hale ut tiden. De er også mestere i å gi inntrykk av at de er på glid, og når de endelig kommer med en innrømmelse, er den skuffende liten. Spør bare de utmattede amerikanske forhandlerne som har slitt med Kina de siste fire årene. En av dem ble intervjuet av avisen Washington Examiner for to uker siden.
«Jeg ser bare fram til å bli pensjonist og å spille litt golf. Det er i grunnen alt», sukket han.
Les også: Hva er planen til «Trump-hviskeren»? Nato-ekspert har svar (+)
Les også: Ekspert om Trumps trusler: – Kan bli et «mini-Nato» i Nord-Europa (+)
