---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Inneholder spor av brødsmuler og seminarkaffe.
---
Sånn mer eller mindre ukentlig blir journalister invitert på presseseminarer. Da vil noen, som oftest politikere eller tunge interesseorganisasjoner, prøve å sukre en gedigen tallpille ved å si sånn cirka ti ord mer enn det som står på hver Powerpoint-slide.
Det går i mye i sammenslåtte grafer. For «enkelthetens» skyld har de gjerne lagt inn to, tre eller fire datasett i én graf. Forståelig for økonomene og en og annen journalistkollega, fullstendig gresk for meg. Jeg prøver som oftest å bøte på tørre tall med besk maskinkaffe, mens den lille nøtta av en hjerne jobber og jobber for å forstå. Og man vet aldri hvor lenge man skal sitte der og koke topplokk.
Når folk med en agenda møter pressen, vil de gjerne vise at vi er dus og gode busser. At ekte smøring er noe som tilhører fortiden, blir imidlertid mer og mer tydelig for meg jo mer jeg får høre fra kollegaer med lang fartstid.
Jeg har for eksempel aldri fått tilbud om øl og reker på et pressetreff. Ei heller har jeg blitt invitert til å være med på en tur-retur flyreise til Island mens artisten som holdt plateslipp underholdt på turen, slik en kollega av meg fortalte at han hadde blitt.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
Nå må du ikke misforstå, jeg klager ikke over mangel på pomp og prakt, eller ønsker en hverdag med utviska roller.
Jeg bare merker meg at de fleste presseseminarer nå til dags holdes i den hellige lunsjtime, da jeg egentlig skal være nede i kantina og velte meg i sinnsykt digg tilberedte grønnsaker. Og, at det er fullstendig tunga ut og finger’n i været hva «servering» egentlig betyr.
Noen ganger er det bagetter og mineralvann, og jeg kan puste lettet ut. Jeg slipper å bli grinete og mannevond i løpet av powerpointen om indekser og målinger og prosentpoeng.
Andre ganger kan jeg kjenne hjertet synke ned i magen når jeg ser fatet med kjeks og druer utenfor salen. Da vet jeg at min kollega vis-à-vis vil få noen vanskelige ettermiddagstimer med en eitrandes kjerring som sender olme blikk over skjermen, fordi han uten å tenke seg om først fortalte hva de hadde spist i kantina tidligere.
Før samtlige kommunikasjonsrådgivere der ute stryker meg fra mailinglista si, vil jeg påpeke at jeg ber ikke om høye smørbrød eller sjampis eller snitter. Men noen brødskiver kan man vel by ærlige ærbesfolk på, når man med slips og dressjakke drar folk vekk fra lunsjpausa deres. Eller? Plis?
Les også: Om å spise hunder og katter
Les også: Les meg gjerne inn i fristelse, men fri meg fra fellesferien
