I en måned har de gått i gatene, demonstrantene som framtvinger stopp i trafikken i Kenyas hovedstad Nairobi. Så langt har de lyktes å stoppe en upopulær sparepakke, og fått president William Ruto til å avsette sin egen regjering (for så å gjeninnsette flere ministre). Allikevel gir demonstrantene seg ikke, og i helga kom det varsel om ytterligere demonstrasjoner.
Misnøyen med Ruto og hans administrasjon stikker nemlig dypere enn den upopulære sparepakken, som også innførte en rekke nye skatter og avgifter. Ikke minst er det strukturelle årsaker til at Kenya nå opplever en protestsesong.
I mange afrikanske land har sivilsamfunnets plass krympet i takt med at presidentene har blitt eldre.
Det er særlig to forhold som nå blir tydelige i Kenya, som landet har til felles med mange andre afrikanske land. Den første er at Afrika er et ungt kontinent. I Kenya er gjennomsnittsalderen 19 år, og mer enn 60 prosent er under 35 år. I Afrika er gjennomsnittsalderen 18 år. Samtidig har kontinentet noen av de eldste presidentene. Kenyas naboland Uganda har for eksempel en gjennomsnittsalder på rundt 16 år, men en president, Yoweri Museveni, som har fylt 79. Ved neste valg, og det tenker han å vinne, vil han være 81 år. Men Museveni er nærmest en ungsau sammenlignet med Kameruns Paul Biya, som er 91 år. Gjennomsnittsalderen i Kamerun er 17 år.
Les kommentar: Ny demokrativår i Sør-Afrika
Dette mønsteret, med en svært ung befolkning og eldre menn i førersetet, gjentar seg over hele kontinentet. Presidentstoler, kabinett og nasjonalforsamlinger er fylt opp med eldre menn, og noen kvinner, langt eldre enn majoriteten av innbyggerne. I mange tilfeller også dårligere utdannet. For afrikanere flest er ikke bare under førti, de er også bedre utdannet enn sine foreldre og besteforeldre.
Aldri før har så mange fullført høyere utdanning, fra universiteter og tekniske høyskoler. Samtidig er arbeidsledigheten i denne gruppen høy. Afrikas unge er rett og slett en gigantisk ubrukt ressurs, som begynner å bli ganske utålmodig.
I Kenya har de altså fått betegnelsen generasjon Z, men blant de som har vært ute og protestert de siste ukene er det også folk fra tidligere generasjoner som heller ikke har fått innfridd forventningene sine. I tillegg er de yngre generasjonene misfornøyd med å måtte betale for tidligere generasjoner låneopptak hos internasjonale institusjoner som Verdensbanken. Ruto var selv visepresident da en del av disse lånene ble tatt opp.
Den andre årsaken til protestene, i tillegg til den utålmodige ungdommen, er at Kenya ikke har klart å hente seg inn økonomisk etter pandemien. De siste årene har også priser på blant annet matvarer gått i været, en indirekte følge av Russlands invasjon av Ukraina. Også dette har Kenya til felles med mange andre afrikanske land, det har rett og slett vært dårlige tider en god stund, og levekostnadene øker uten at det er noe særlig med å lønn å få.
Dagsavisen mener: Posisjonen som presidentkandidat bør ikke «arves»
På sosiale medier, særlig tiktok og twitter/X, diskuteres det derfor livlig blant unge nigerianere og ugandere. Blant annet om ikke tiden er moden for et større generasjonsopprør. Og i tilfelle ikke, hvorfor? I mange afrikanske land har den plassen sivilsamfunnet har hatt krympet i takt med at presidentene har blitt eldre. Også i Kenya har protestsesongen vært fulgt av politisk undertrykkelse i form av arrestasjoner og drap.
Minst femti demonstranter skal ha blitt drept av politiet den siste måneden ifølge landets egen menneskerettighetskommisjon. I mange av Kenyas naboland er det også tradisjon for å møte ett hvert tilløp til demonstrasjoner med brutal vold. «Politiet her har ikke tåregass», som en sørsudaner fortalte meg nylig, og antydet at ethvert tilløp til protester, slik man har sett i Kenya, vil bli møtt med skarpe skudd.
Les kommentar: Krigen i Sudan er verdens største humanitære krise
På tross av dette bærer de fortsatte protestene i Kenya bud om at endring vil måtte komme. Parallellene til den arabiske våren, som startet i Nord-Afrika på slutten av 2010, og fikk fart i 2011, er tydelige. Også den gang var det store ungdomskull som ledet an, også den gang var protestene rettet mot høyere levekostnader. Sør for Sahara var det en god del eldre menn med makt som fryktet dette også skulle spre seg den veien. Med unntak av Sudan, der mangeårige diktator Omar Al-Bashir ble avsatt i 2019, har det derimot ikke vært store protestbevegelser slik man så i nord.
Nå gikk det jo ikke så bra i flere av de landene som opplevde en protestsesong i 2011, og i Sudan har revolusjonens påfølgende maktkamp gitt verst tenkelige utfall. Det er allikevel lite som tyder på at ungdommen i gatene i Nairobi og andre kenyanske byer har tenkt å la seg skremme av dette. De har jo tross alt noe som de afrikanske politiske elitene ikke har. De har framtida.
Les kommentaren: Mediene sviktet i dekningen av 22. juli, skriver Sylo Taraku.
