Etter 22. juli har vi tatt et oppgjør med selve terroristen gjennom rettssaken mot ham. Vi har også tatt et oppgjør med den manglende beredskapen i form av Gjørv-kommisjonen med deres uforglemmelige harde dom om «ressurser som ikke fant hverandre». Videre har AUF – i forbindelse med 10-årsmarkeringen – tatt til orde for et sterkere oppgjør med ideologien bak 22. juli-angrepet, noe som rettet opp fortellingen om 22. juli som «et angrep mot oss alle». Det var faktisk Arbeiderpartiet som var målet for angrepet, og dette angrepet hadde et ideologisk, høyreekstremt fundament.
Nå trenger vi også et kritisk tilbakeblikk på medienes rolle i forbindelse med 22. juli. Dette handler ikke om å ta «et oppgjør» for å stille mediene til veggs, men det er viktig å trekke noen viktige lærdommer om dekningen av terrorsaker. Det er tre forhold ved dekningen av 22. juli som kan og bør problematiseres. Det ene er «kjærlighetsfortellingen» som skygget for den vanskeligere samtalen om sinnet, sorgen og traumene til de berørte. Det andre er altfor skånsom bruk av bilder, som reduserte forståelsen av hvor alvorlig og grusom terrorhandlingen faktisk var. Det tredje er berøringsangsten når det gjelder de ideologiske aspektene rundt terroren som gjorde at AUF ikke fikk nok anerkjennelse som terrormål.
En såpass stor massakre av ungdommer kan ikke fortelles bare med ord og rosebilder.
Fra kritikk til kjærlighetsfortelling
Rett etter terrorangrepet fikk vi et sitat som har brent seg fast i minnet: «Om en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» Dette sitatet ble omtalt også i internasjonale medier for å vise den usedvanlig siviliserte responsen fra norsk side mot et særdeles brutalt terrorangrep. Dette sitatet oppsummerte sinnsstemningen i Norge etter 22. juli. «Kjærlighetsbudskapet sprer seg i alle kanaler», skrev VG. Ifølge avisa var det ovennevnte sitatet «på alles lepper».
Den kollektive sorgbearbeidelsen med rosetog og kjærlighetsbudskap av denne typen samlet nasjonen, men problemet er at også mediene gikk i rosetog-modus. De forlot det sedvanlige fokuset på konflikt og kritikk, og inntok rollen som ritualskapere og voktere av den konsensusorienterte stemningen som rådet da. Riktignok var det en god del fokus på den dårlige terrorberedskapen, men mediedekningen i sin helhet bidro til å skygge for den vanskeligere samtalen om sinnet, sorgen og traumene til de berørte og årsakene til terrorangrepet.
Les også: Linda Noor: Militant bønnepraksis i skandinaviske synagoger
For skånsom bildebruk
Når norske medier dekker terrorangrep eller konflikter i utlandet, viser de oss grusomme bilder av massakrerte barn, kvinner og menn. Bilder er ikke bare dokumentasjon – de beveger og engasjerer oss. Den nylig avdøde krigsfotografen Harald Henden fikk Fritt Ords pris for sitt mangeårige arbeid med å informere oss gjennom bilder og slik avdekke krigens virkninger på bakken.
Men når det gjelder det største terrorangrepet på norsk jord etter andre verdenskrig, var det knapt med bilder som viste terrorens grusomhet. 22. juli-sakene ble gjerne illustrert med rosetogene i byene, flytende roser i Tyrifjorden ved Utøya eller bilder fra redningsaksjonene. Jeg husker godt også det ikoniske bildet ved Sundvolden Hotel der Jens Stoltenberg gir en klem til daværende AUF-leder, Eskil Pedersen. Det var mye smerte i det bildet, men igjen også et symbol på kjærligheten og samholdet. Men terrorens grusomheter kom ikke tydelig frem. En sjelden gang så vi drepte ungdommer på Utøya, men da var bildene fra lang avstand og sterkt sladdet.
Vi var kanskje ikke klare for tydeligere bilder rett etter angrepet, men mange er frustrerte over mangelen på bilder fra Utøya også i ettertid. I en rapport fra Fritt Ord påpekes det at redaktørstyrte medier bevisst valgte å utelate de mest dramatiske bildene fra Utøya, noe som resulterte i en mer skånsom og mindre konfronterende dekning av hendelsen. Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, bemerket: «Kanskje ble det lettere å overse terroren når vi bare fikk bilder av rosetog i mediene og for få bilder av døde ungdommer fra Utøya.»
Hun har helt rett i det. En såpass stor massakre av ungdommer kan ikke fortelles bare med ord og rosebilder. Vi må se grusomhetene i øynene for å ta terroren på alvor.
Jeg kan forstå frustrasjonen blant AUF-ere som i lang tid har følt at de mistet eierskapet til fortellingen.
AUF kom ikke godt nok til orde
Så til det tredje problematiske punktet som henger sammen med konsensusstemningen etter angrepet. Rett etter 22. juli ble terroren definert som et angrep mot det norske demokratiet. Denne fortellingen hadde sin funksjon i sin kontekst. Den bidro til å skape samhold og opprettholde stabiliteten i landet i en kritisk tid i nasjonens historie. Terroristen skulle ikke lykkes med sitt prosjekt om å polarisere Norge og framprovosere voldelig konfrontasjon. Det er riktig å si at terroren var et angrep mot demokratiet, men det kan ikke være hele fortellingen når det egentlig var Ap og AUF som var det faktiske terrormålet. Jeg kan forstå frustrasjonen blant AUF-ere som i lang tid har følt at de mistet eierskapet til fortellingen. Mange AUF-ere følte at de ikke kunne uttrykke sinnet sitt fordi vi som nasjon hadde bestemt oss for å møte hendelsen med kjærlighet. Både kongens og statsministerens taler, sammen med medienes dekning, bidro til denne felles konsensuspregede responsen.
Les kommentaren: Arbeidstakerne må få sin rettmessige del av verdiskapningen, skriver Kjell Werner.
AUF-ere kom ikke godt nok til ordet i mediedebatten, og ble ofte kritisert for å «politisere» terrorangrepet. Men i forbindelse med 10-årsmarkeringen, brøt AUF med berøringsangsten i denne debatten og bidro til å rette opp fortellingen om 22. juli. Det er mye som kan sies om Breiviks ideologi og forestillingsverden, men Eurabia-konspirasjonen og forræderfortellingen om Arbeiderpartiet er helt essensielle. De unge AUF-ere på Utøya var med andre ord ikke tilfeldige ofre.
Bare for å illustrere: Man kan si at Holocaust var et angrep mot humanismen og på den måten «mot oss alle», men faktum er at det var jødene som var ofrene og at det lå en ideologi bak. Skal vi bli bedre i kampen mot ekstremisme og terror, må vi være bevisste over det ideologiske tankegodset bak samtidig som vi anerkjenner ofrene. Dette er ikke viktig bare av historiske årsaker, men også fordi denne type ideologier lever videre og fortsetter å utgjøre en trussel i Norge.
Ekstremister og terrorister som Breivik ønsker å splitte oss. Breivik ønsket til og med å fremprovosere en borgerkrig. Samholdet vi viste rett etter terrorangrepet var derfor et godt svar. Men mediene må ikke gå i kjærlighetsmodus etter slike traumatiske hendelser. Mediene må vise oss terrorens grusomhet, gi plass til sinnet og anerkjenne ofrenes perspektiv.
22. juli er et nasjonalt traume som vi alle har et eierskap til, men ofrenes egne fortellinger må ha en sentral plass i vårt arbeid med å minnes terroren som rammet Arbeiderpartiet og AUF for 13 år siden.
Les også: Synnøve Trampe: Skjermkamp er klassekamp
