Nå som herrenes fotball-EM er lagt bak oss, kan vi se et ganske tydelig mønster som preget turneringen. Topplinjen er selvsagt Spanias triumf, men det var noe som preget veldig mange av forhåndsfavorittene som ikke vant. Dette var på mange måter de «ubenkeliges» turnering.
Dette EM-et var preget av store profiler med små prestasjoner. Cristiano Ronaldo som spilte konstant, men oppnådde svært lite. Han tok det meste av dødballer, selv om han bommet gang på gang. Selv om Portugal også hadde andre, utmerkede dødballføtter, tilhørende for eksempel Bruno Fernandes og Bernardo Silva, tilgjengelig på banen.
Frankrikes Kylian Mbappé knakk nesa tidlig i turneringen, og klagde på at han ikke kunne spille ordentlig med den beskyttende maska på. Han sa sågar at han ikke fikk sove om natta. Men til tross for skaden, og for at Frankrike hadde både unge og gamle alternativer tilgjengelig i Bradley Barcola og Olivier Giroud, spilte han det aller meste. Spilleren som for ikke så lenge siden scoret hat-trick i en VM-finale sto igjen etter EM med ett mål. Et straffespark mot et av turneringens dårligste lag, Polen.
Spania har vist at man kan vinne ved å satse på fornying og lagarbeid. Nå venter vi bare på at noen i politikken skal skjønne det samme.
Harry Kane scoret riktignok noen mål. Nok mål til å dele toppscorertittelen i turneringa med fem andre spillere, faktisk. Men Englands kaptein har også har sett ut som en skygge av seg selv, der han har gått i beina på andre spillere og manglet evnen til å tak i kampene. Til tross for at England så bedre ut hver gang han ble byttet ut, startet han likevel alle sju kampene.
Ganske likt var det for Belgias Romelu Lukaku, som hadde scoret like mange mål som Kane om han bare klarte å holde seg onside. Faktisk hadde «Lukakus annullerte mål» endt som delt toppscorer de også. Men han så aldri særlig farlig ut, og det lovende alternativet Loïs Openda varmet for det meste benken.
Hva så med vinnerne? Det spanske mesterlaget, som med sin feilfrie turnering nærmest satte en ny standard for hvordan man skal spille et EM? De satset på nye koster. Å løfte fram ungdommen. Man skal ha vært født under en stein for å ikke ha fått med seg prat om hvor ung vidunderbarnet Lamine Yamal er, eller om den fascinerende og rørende familiehistorien til Nico Williams.
Les også: Arbeidstakerne må få sin rettmessige del av verdiskapningen, skriver Kjell Werner.
Samtidig var Spanias triumf en seier for lagarbeid over enkeltprofiler. Faktisk satte de ny rekord for flest individuelle målscorere i et EM, med hele ti. Álvaro Morata, Dani Carvajal, Dani Olmo, Fabián Ruiz, Ferrán Torres, Lamine Yamal, Mikel Merino, Mikel Oyarzabal, Nico Williams og Rodri havnet alle på scoringslista. Det kan man oppnå når man ikke har aldrende superstjerner som krever ufortjent mye plass og oppmerksomhet.
Kanskje finnes det en lærdom her, som man kan ta med seg utenfor fotballen? Kan det være sånn at å klamre seg til aldrende stjerner fordi de leverte godt i fortiden, kan være en dårlig taktikk også på andre områder?
Det kan se sånn ut. I USA stiller to mildt sagt aldrende menn til valg, med håp om å få jobben som verdens mektigste mann de neste fire årene. Dette til tross for at begge mennene fremstår, for å si det litt diplomatisk, som et stykke unna den kognitive formtoppen.
Det er kanskje ikke rart at deres respektive lag har valgt å se til dem for lederskap. De har begge to fått til mye i sine karrierer. Trump hamret gjennom skatteletter og restrukturerte landets høyesterett på en måte som vil gi ringvirkninger i flere tiår. Biden har fått gjennom noen av de største satsingene på infrastruktur, klima og økonomisk vekst som landet har sett.
Men det var før. Nå er den ene straffedømt, den andre ser mer og mer fjern ut, og begge to er godt over både middagshøyden og pensjonsalderen. Samtidig er ingen av dem utpreget populære. Faktisk har dette valget har gitt oss navnet på en helt ny velgergruppe: «Double haters». Dette er velgere som verken liker Trump eller Biden. Og det er mange av dem.
Les også: Trygve Svensson: Tilbake til fortiden i ruspolitikken
Nå betyr riktignok USAs topartisystem at en av disse utdaterte stjernene uansett vil vinne, med mindre det kommer et overraskende innbytte mot slutten av andre omgang. Det er likevel vanskelig å påstå at de spiller lagene gode.
Her hjemme i Norge har vi vår egen aldrende superstjerne som nekter å gi fra seg spissplassen. Høyreleder Erna Solberg er riktignok, med sine 63 år, for ungfole å regne sammenlignet med lederne over dammen. Men med hennes manglende oversikt og kontroll over ektemannens velpubliserte aksjehandler, var hun i sin forrige statsministerperiode inhabil i så mange saker at både hun selv og kontrollkomiteen på Stortinget har gitt opp å få fullstendig oversikt. Likevel tar hun alt av politiske dødballer selv, og Høyres yngre talenter må ta til takke med plasser på Akershusbenken.
Den største tingen fotball og politikk har til felles er at man måles på resultatene sine. Spania har vist at man kan vinne ved å satse på fornying og lagarbeid. Nå venter vi bare på at noen i politikken skal skjønne det samme.
Les også: Synnøve Trampe: Den verbale våpenhvilen varte ikke lenge i USA
