Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Akkurat nå skjer det kanskje viktigste av alt du ikke bryr deg om. Det kan være lurt å følge med likevel.
Noen mener vi står overfor «Europas Trump-øyeblikk», andre snakker om et gammelt spøkelse som kommer tilbake. Det finnes dem som mener frykten er overdrevet, men det er få som tviler på at meningsmålingene vil få rett: EU-valget som avsluttes søndag kveld, vil endre det politiske landskapet i Europa. Sentrumspartier og etablerte partier til høyre og venstre klarer ikke stå imot. Den grønne bølgen har lagt seg. Midt i frykten for desinformasjon og valgpåvirkning synes følgende klart: Ytre høyre vil vinne terreng når Europa stemmer i helga.
Som vanlig er det ikke så lett for etablissementet å se hva som skjer, for det skjer et stykke unna de største byene.
Det betyr at partier som Sverigedemokraterna (SD), Italias brødre, Vlaams Belang, Marine Le Pens Nasjonal samling i Frankrike, tyske AfD, Viktor Orbans ungarske regjeringsparti og en rekke andre med tvilsom demokratiforståelse og selvskrevet frikort til å snakke stygt om minoriteter og klimakamp, vil få større makt og mer innflytelse over den politiske utviklingen i Europa.
Dette skjer i en skjebnetid for verdensdelen vår. Det er krig i Ukraina, dyrtid, fortsatt energikrise, klimatrusselen kommer stadig nærmere, og samtalen om migrasjon og innvandring blir stadig hissigere. Hvordan kan det skje at så mange som 25 prosent av europeerne kan ty til ytre høyre?
Et godt sted å begynne kan være i den økonomiske utryggheten, som for mange av de mest utsatte aldri slapp taket etter finanskrisen i 2008. Mange europeiske husholdninger har vært på defensiven i snart 20 år, uavhengig av makroøkonomiske piler som kan ha vist at nu går alt så meget bedre.
Disse menneskene var dårlig rustet til å håndtere energikrisen og de vanvittige prisøkningene Europa har opplevd de siste årene. Til og med i Norge, i vår forholdsvise rikdom og med strømstøtteplaster fra staten, har vi merket strømprisen og inflasjonen. Våre venner på kontinentet merker det langt mer. Rundt ti prosent av europeiske husholdninger rapporterte i 2022 at de ikke hadde råd til å varme opp huset sitt. Begrepet «energifattigdom» har satt seg.
Slikt inngir ikke voldsom tillit til de etablerte politiske løsningene. Inflasjonen hjelper heller ikke.
Les også: Slik avdekket datteren omsorgssvikt mot moren Liv (95)
Journalistnettverket Investigate Europe forteller i reportasjeserien «Europe under pressure» om hvordan folk «kjøper spektakulært mye mindre enn før, og betaler spektakulært mye mer». Det er ikke luksusvarer det er snakk om, men basisvarer. Mat. Det rapporteres om voksne menn som banner og gråter når de skal betale i kassa på supermarkedet.
Kort sagt: Livet er langt tøffere for mange europeere enn den norske samtalen om EU kan gi inntrykk av.
I en slik situasjon er det mange som ikke lenger tror på de etablerte sannhetene. Amerikanske Politico tegner et fiffig bilde av at de etablerte partiene i sentrum-venstre og sentrum-høyre har bokset så lenge mot hverandre om tittelbeltet at de er utslitte. Bildet er sant nok, det, men det underspiller også mye av situasjonen. Det ligger materielle årsaker bak mye av raseriet som lar ytre høyre vokse fram.
Når folk må fryse i sitt eget hjem og ikke har råd til å spise som før, er det ikke til å undres over at de søker nye svar. Om løsningen til de etablerte partiene er mer av det samme, gjerne også uttalt med en litt nedsettende tone som antyder at man får hva man fortjener i vårt meritokratiske samfunn, spilles ballen gjerne rett i hendene på radikalere. Dermed settes viktige tiltak i fare. Som klimaet, og de europeiske grensene.
Prisen for klimakuttene betales altfor ofte av utsatte bønder og vanlige arbeidsfolk. Når politikerne ikke evner å gjøre noe med den saken, får vi en situasjon der ytre høyre kan si ting som at de etablerte driver med «kjønnstull, klimagalskap og – å nei! – verdens ende». Sitatet tilhører Tom Van Grieken, lederen for Vlaams Belang i Belgia. Han hevder at de etablerte partiene ikke bryr seg om at kontoen er tom for mange vanlige mennesker. Ytre høyre-partiene lover gjerne å avslutte «klimagalskapen» om de får makt til det.
Det er utrygt å invitere reven inn, uansett hvor dressert han måtte være.
Dette er retorikk som treffer mange som føler seg utstøtte og usynlige. Typisk nok er det i utkantstrøk, på bygda og i små byer langt fra maktas sentrum, at ytre høyre vokser seg størst. Budskapet forsterkes av at klimakampen føles abstrakt for mange, mens de på veldig konkret vis sliter med å få endene til å møtes.
Det er ikke så viktig om dette er sant eller ikke. Det hjelper heller ikke å peke på at ytre høyre-partier slett ikke har løsningen. Problemet er at ytre høyre spiller på slike forestillinger, og vinner fram med denne retorikken. De gir frustrerte velgere en mulighet til å vise fingeren til makta.
Ingenting er viktigere i denne forestillingen, selvsagt, enn den andre, den fremmede. Enn innvandreren. Du vet, somalierne og muslimene som banker på porten og vil inn. Krisen langs Europas grenser, på sjø og land, er fortsatt prekær. Og kanskje er det sant som det er sagt: Om de etablerte partiene ikke tar kontroll over grensene, kan du være pokker så sikker på at fascistene vil gjøre det?
Kulturkrig, innvandring, klimakamp og nyfattigdom. Kyniske politikere med enkle budskap. Det er en eksplosiv miks som bidrar til ytre høyres framganger. Kombinert med en venstreside som sliter med å finne fotfestet.
Les også: Det finnes bare én løsning for å redde demokratiet: Bli aktivist
Som vanlig er det ikke så lett for etablissementet å se hva som skjer, for det skjer et stykke unna de største byene. Og som vanlig finnes dem som mener at det destruktive, farlige ytre høyre kan temmes.
Et utslag av det er at Europakommisjonens president Ursula von der Leyen kurtiserer Italias brødre for å få nok seter bak sitt kandidatur til å fortsette i posisjon. Det kan kanskje fungere. Det kan være mulig å splitte ytre høyre-kreftene, slik at blokka deres ikke blir så sterk som man kan frykte. Uenigheten er stor der ute på høyre flanke i synet på Vladimir Putin, blant annet, og på EU.
Men det kan like gjerne implodere. Det er utrygt å invitere reven inn, uansett hvor dressert han måtte være. Den anstendige sentrum-høyre-sidens samarbeid med ytterliggående partier er ofte den foten disse partiene trenger innenfor døra. Det holder å se til Sverige, der regjeringen styrer på SDs nåde.
Vi vet ikke hvordan det vil gå i valget før stemmene er telt. Men én ting synes sikkert: Vi gjør lurt i å følge med på det som skjer i Europa i helga. Det handler om vår felles framtid.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Fikk du med deg denne? Nå bør du se en krigsfilm sammen med ungene
Les også: Vestre blir både sint og lei seg. Dette vil ha gjøre nå
Les også: Kaos, fiender og hevn. Slik kan en ny Trump-periode se ut (+)
