Av og til kan man ta seg i å tenke at vi kanskje har organisert oss helt feil i Norge. At arbeidslinje og kravet til to inntekter gjør oss til dårligere foreldre enn vi burde være, og til fraværende pårørende. Gikk det noe tapt på veien fra familiehusholdning til det moderne Norge, der vi stuer barna bort i barnehager og foreldrene våre på sykehjem?
Vi må sørge for at systemet fungerer – hver gang, for alle. Ellers kan folk miste tilliten til institusjonene.
Historien om Liv (95) og hennes opphold på et sykehjem i Oslo gjør den tanken enda mer aktuell. Et det forsvarlig å overlate en dement og pleietrengende kvinne på livets oppløpsside til profesjonelle omsorgspersoner som yter et minimum av pleie – i beste fall? Som lyver i journalene for å pynte på en virkelighet der bleier ikke skiftes, medisiner ikke blir gitt og maten ikke spises?
Dette er ikke en anklage mot Livs pårørende. Om det ikke var for datteras utrettelige kamp for mora si, og etter hvert en desperate dokumentasjon av den mangelfulle pleien ved hjelp av video- og lydopptak, ville vi ikke ha kjent til historien til Liv.
Sykehjemmet ville aldri trengt å svare for hvordan de bidro til å gi et menneske en uverdig avslutning på livet. Det politiske anskriket som nå kommer i kjølvannet av Dagsavisens sterke avsløring ville aldri ha funnet sted.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er ikke alle pårørende som har krefter og mulighet til å stå i den kampen over så mange år som dattera til Liv har gjort. Behandlingen vi dokumenterer ligger nesten fem år tilbake i tid. Fortsatt roper dattera ut – fordi hun vil at vi skal få vite, og så gjøre noe med det, slik at ingen skal behandles på den måten hennes mor ble behandlet på.
Livs historie er sterk og unik, men vi vet ikke hvor unik den er. Vi vet at det finnes flere tilfeller av uverdig behandling av pleietrengende, men må bare håpe at det er alle de fornøyde pårørende som forteller den mest typiske historien om eldreomsorgen i landet vårt. At systemet for det meste fungerer bra, tross alt det vonde Dagsavisen forteller om Livs tre måneder på sykehjem.
Til slutt tok dattera med moren sin hjem. Og det er da kan gripe seg i å tenke på hvordan vi organiserer rammene for livet vårt.
Les også: I 2004 fikk jeg verdens beste nyhet: Røykeloven ble innført
For hver historie som fortelles om eldre som lider unødvendig og respektløst, for hver historie om systemer og mennesker som svikter, svekkes tilliten til en av våre viktigste institusjoner: Eldreomsorgen.
Det er fortsatt mulig å håpe – og tro – at mye likevel er på stell. At vi kan overlate den daglige omsorgen av mamma, pappa og besteforeldre til institusjoner som gir dem den beste pleien de kan få. Det krever at historien om Liv og andre, lignende skjebner blir tatt på største alvor, både i helsesektoren og på politisk hold. Det er trolig et spørsmål om penger, om at det finnes tilstrekkelig med ressurser til at de ansatte kan bruke nok tid på bestemora eller mammaen din, og på Liv.
Vi vet jo at vi blir flere eldre framover. Det blir dyrt å sørge for god nok omsorg, med det er den prisen vi må betale.
Dette er på mange måter større enn politikk, større enn diskusjonen om offentlig, ideell eller profittstyrt velferd. Det handler om selve livets verdighet. Enten sørger vi for at systemet fungerer – hver gang, for alle. Ellers kan vi risikere at folk mister tilliten til institusjonene, private så vel som offentlige, og heller trekker seg tilbake fra arbeidslivet for å passe på sine barn, syke og eldre.
Det blir i alle fall dyrt for det norske samfunnet.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Et symptom på et sykt helsevesen
Les også: Slik avdekket datteren omsorgssvikt mot moren Liv
