«Poenget er at legning er en helt privat affære. Det private er politisk og så enkelt kan det være», Gatas Parlament, «Fucked up på laurdag».
Jeg er faktisk helt utmatta av Pride. Utmatta av den stadig gjentakende debatten om regnbueflagg, Pride i skolen og hva som er «politisk». Det er på tide å slå fast noen åpenbare sannheter. La derfor meg, en hvit, snart middelaldrende, heterofil cis-mann, mansplaine et par greier som litt for få har skjønt.
Først og fremst, hva så om Pride er «politisk»?
I Nettavisen stiller en spaltist nemlig spørsmål ved om «pride fortsatt har legitimitet som en upolitisk markering, eller om det er en markering med en politisk agenda».
Det er i stor grad seksualitet som har blitt forfulgt og straffet
Spørsmålet stilles med grunnleggende galt premiss. Regnbueflagget er ikke et «politisk nøytralt flagg for kjærlighet og mangfold». Grunnen til dette er enkelt: Kjærlighet og mangfold er ikke politisk nøytrale begreper. Kjærlighet og mangfold er ikke politisk nøytrale verdier. Noen er for, andre er mot.
Ta for eksempel drammenslæreren (og frimenighetslederen, sikkert helt tilfeldigvis) som var ute i VG og tok avstand fra Pride-flagging for en ukes tid siden. Han mente at «regnbueflagget er knyttet til homobevegelsen – ikke mangfold og menneskeverd». Argumentet er så snurrig at det burde falle på egen urimelighet. Han mente altså at flagget ikke representerte mangfold og menneskeverd, bare en av de viktigste bevegelsene for mangfold og menneskeverd i moderne tid.
For det er nettopp det «homobevegelsen» har vært, og fortsetter å være. En bevegelse som på historisk sett kort tid har latt en seksuell minoritet gå fra å være både kriminalisert og sett på som psykisk syke, til å være en gruppe med tilnærmet like rettigheter. I hvert fall her i Norge. Det skulle bare mangle at de både fikk markere sine seiere og rette fokus mot kampene som gjenstår å kjempe.
Les også: Når Israels forsvar for 40.000 drepte palestinere er at vi «kunne drept 400.000», skriver Lars West Johnsen
Det som er riktig er at flagget representerer grunnleggende menneskerettigheter som frihet og fellesskap, men disse er i aller høyeste grad politiske. Selvsagt skulle jeg ønske det var slik at de grunnleggende menneskerettighetene virkelig var universelle og uomstridte, men det er både naivt og lite oppmerksomt å late som om dette er tilfellet.
Selv regnbueflaggets historie er politisk. De første ble brukt under det som i sin tid het San Francisco Gay Freedom Day Parade i 1978, bare noen måneder før det berømte drapet på LGBT-aktivisten Harvey Milk i samme by. På en tid der homofil praksis var ulovlig i mange amerikanske delstater.
Og bare for å ta et lite sidespor om dette med kriminalisering av homofili: En annen innvending mot Pride har gjerne vært basert på et selektivt utvalg av folk i seksualiserte eller fetisjpregede klær. Markeringen har blitt for seksualisert! Se på disse pervoene! Åh, kan ikke noen tenke på barna?!
Problemet er bare at de menneskene og bevegelsene som okker seg over at Pride er for seksualisert, er de samme menneskene og bevegelsene som har brukt de siste århundrene på å undertrykke, straffe og forfølge folk nettopp for sin seksualitet.
Da homofili fortsatt var straffbart i Norge, fram til 1972, var det nettopp den seksuelle handlingen, i dette tilfellet «omgjængelse mellem Personer af Mandkjøn» som var straffbart. Da amerikansk høyesterett i 2003 (!) avsa dommen i Lawrence vs. Texas, var det nettopp såkalte «sodomiforbud» de erklærte for grunnlovsstridige.
Pride må ha seksualiserte elementer, for det er i stor grad seksualitet som har blitt forfulgt og straffet. At motstandere fortsatt velger å fokusere på de seksualiserte nisjene i et forsøk på å skape motstand mot rettighetsbevegelsene, gjør det bare enda mer tydelig.
Les også: Georgia virker fast bestemt på å la Putin vinne uten å miste en eneste soldat.
Tilbake til politikken. Jeg vet ikke helt når det ble sånn at «politisk» ble et skjellsord for ting man er mot, men det må vi virkelig slutte med. Som Desmond Tutu i sin tid sa: «If you are neutral in situations of oppression, you have chosen the side of the oppressor».
Oversatt til vår diskusjon: Like mye som å heise regnbueflagget er en politisk markering, er det en politisk markering å la være. Det er en politisk markering å være imot. Å skrive klagebrev til skolen. Å ta barna ut av undervisningen. Det er ikke, for å bruke debattens absurde språk, et nøytralt og apolitisk ståsted å være imot rettighetene som seksuelle minoriteter har kjempet til seg gjennom årenes løp. Særlig i en tid der disse rettighetene er under angrep og blir reversert flere steder i verden.
Det er også nødvendig å huske at regnbueflagg rives ned og vandaliseres, til den grad at en skole i nettopp Drammen har sett seg nødt til å flaggvakt. Samtidig pågår det faktisk akkurat nå en rettssak, fordi nettopp Pride og LGBTQ-personer ganske nylig ble utsatt for et terrorangrep her i Norge. Også dette er politisk.
Å være for inkludering, mangfold og rettigheter for minoriteter er grunnleggende politisk. Det samme er det å være mot.
Det er til og med ganske politisk å hevde seg «nøytral». Happy pride!
