Arbeiderbevegelsen har nådd en anstendig alder. I vår fylte LO 125 år, og nylig kunne denne avisa feire 140 årsdag. Det er fortsatt tre år til Arbeiderpartiet når samme alder. Det vil nok bli behørig markert når den tid kommer i august 2027.
Spørsmålet er om partiet vil feire i eget hus, på selve stedet der historien begynte. Eller om partiets vugge skal skli ut av hendene på partiet og bevegelsen og ende på historiens skraphaug.
Det vil være den perfekte langfingeren: Nidaros sosialdemokratisk forum redder Arbeiderpartiets fødested.
Arbeiderpartiets fødested, huset i Arendal der partiet ble stiftet 21. august 1887, eies i dag av Kiwanis Club. Eier vil avhende det, og lokale krefter kjemper, stadig mer desperat, for at det skal overtas av partiet og bevegelsen. Problemet er at Arbeiderpartiet – og LO – ikke vil bla opp pengene. Interessen er tydeligvis ikke til stede for å skape et museum, en destinasjon for historiebevisste og forsamlingshus, som de lokale ildsjelene ser for seg. «Demokratihuset», kaller de drømmen sin.
Parti og landsorganisasjon peker dels på hverandre og dels på hva som skal skje etter at huset eventuelt er kjøpt. Det første spørsmålet er ikke så lett å løse for oss på utsiden. Det andre er allerede løst: Fortidsminneforeningen lover å drifte og passe på huset.
Likevel er det altså ikke vilje til å betale summen eieren ber om. Det er ikke store penger, faktisk: 1,5 millioner kroner, ifølge intensjonsavtalen mellom Kiwanis Club og Demokratihusets venner. Avtalen utløper i 2024. Demokratihusets venner mener dette er siste sjanse.
Den siste muligheten til å unngå at huset der selveste Arbeiderpartiet ble stiftet selges til høystbydende – og trolig jevnes med jorda for å gi plass til enda et nytt leilighetsbygg.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Som en rekke av avisene i arbeiderbevegelsens eie, eller som alt det andre i den imponerende infrastrukturen som en gang fantes og som har gått tapt, som politisk redaktør i denne avisa skrev om for noen måneder siden. Han kalte teksten «De som bygde ned landet».
Denne tilsynelatende blindheten for historien er vanskelig å forstå. Arbeiderbevegelsen var en gang skikkelig god på samlende symboler. Den tiden er forbi, om vi skal dømme etter viljen til å videreføre historien i Arendal. Det er nesten så man kunne tro at partiet skammer seg over egen fortid, over den kollektive innsatsen og viljen til å stå sammen, skulder ved skulder.
Det er kanskje for fjernt fra tidsånden i 2024, i det sene sosialdemokratiet?
«Det er bare flaut om det er Rødt-folk som skal redde Arbeiderpartiets egen historie», skrev Rødt-politiker Mímir Kristjánsson på Facebook da han delte spleisen som Demokratihusets venner har opprettet. Flaut eller ikke: Heller ikke energibylten Kristjánsson ser ut til å være nok. Per i dag har spleisen samlet inn rundt 33.000 kroner, eller omtrent 3 prosent av målet.
Spleisen er ikke delt av Arbeiderpartiet sentralt, eller av noen i ledelsen. Det er heller ingen partikoryfe-navn å se på lista over åpne donasjoner.
Les også: Vi må være på vakt, også i Norge, skriver Trygve Svensson
Huset som daværende utenriksminister Halvdan Koht ville frede allerede under 50-årsjubileet i 1937, er tydeligvis helt uinteressant. «Reiser en ut i verda vil det ofte hende at en blir vist stedet hvor en stor mann er født. Det legges megen vekt på å bevare minnet om ham og hans eget verk. Her på dette stedet er det ingen stor mann, men en stor rørsle som er født», sa Koht under markeringen.
Landsmoder Gro Harlem Brundtland besøkte huset som statsminister under 100-årsjubileet i 1987, sammen med LO-ledelsen. Det spørs om dagens ledelse vil ha mage til å legge 140-årsfeiringen til fødestedet om de lar denne sjansen gå fra seg. Eller om huset i det hele tatt fortsatt finnes.
Demokratihusets venner skal ha prøvd det meste. Gamle partiveteraner har vært i kontakt med LO og partiet på deres vegne. De har fått avslag. Spleis ser ikke ut til å funke. Desperate henvendelser til historieutdannede kommentatorer i arbeiderbevegelsens avis som villig skriver en tekst som denne, har trolig heller ikke den effekten Demokratihusets venner eller undertegnede skulle ønske.
Les også: Det pågår en politisk krig i Sverige, skriver Dagsavisen på lederplass
Alt håp er likevel ikke ute. Her er en tanke:
Det sitter en mann oppe i Trondheim som så gjerne vil være fanebærer for tradisjonene i arbeiderbevegelsen. Trond Giske har allerede knyttet seg tett til Martin Tranmæl, den trønderske bygdegutten som ble redaktør av denne avisa og en av bevegelsens store ideologer og ledestjerner. Giske tar deg gjerne i hånda og holder og snakker høyt om bevegelsens røtter og sosialdemokratiets arv. Trond Giske forstår verdien av symboler, ganske enkelt.
Og kanskje viktigst: Nå som han ikke lenger er en del av den, liker Giske å tirre makta i Oslo, og kanskje aller mest når han kan gjøre det ved å framstille seg som han som egenhendig ivaretar Arbeiderpartiets sjel.
Her har han en unik mulighet til å kombinere de to rollen på spektakulært vis:
Giske leder det største lokallaget i Arbeiderpartiet, med så mange medlemmer at det holder om hver og en av dem bidrar med rundt 300 kroner. Det vil være den perfekte langfingeren: Nidaros sosialdemokratisk forum, et slags parti i partiet, redder Arbeiderpartiets fødested der makta i partiet svikter.
Det er ikke engang sikkert at Giske og vennene hans trenger å røre på seg. Kanskje er det nok at ideen er luftet for at strategene på partikontoret får fart på seg og sørger for å spytte inn litt penger. Om det er å kreve for mye, kunne i det minste partikontoret dele spleisen til dem som prøver å ta vare på en liten bit av Arbeiderpartiets sjel.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Spår «konstant kaos» hvis Trump vinner: – Han vil hevne seg
Les også: Søsteren sabler ned «RFK Jr.» i USA: – La oss være ærlige
