Poenget var at du rett og slett skulle lære deg å bryte hverdagens mønstre og aldri gjenta gårsdagens kjedelige entré. Selvsagt var det hun som gikk på turning i klassen som fikk det til best. Og det er dette Tonje Brenna prøver å si oss: Vi må bryte arbeidsmønsteret! Brenna er bare litt mer tydelig i sin tale: «Tiden med misforstått snillhet er forbi!».
Hun er bekymret for en ny jobbkultur der det stilles krav om rett til borgerlønn, rett til å jobbe redusert og at unge folk vil investere og spare for å pensjonere seg tidlig, sa hun til Aftenposten for noen uker siden.
Vi må lære barna navn på blomster, ikke kjendiser
Bollestad svarte med å kalle Brenna en pisker. Nå kan jo kristne relatere seg mer til pisking enn oss andre, men Bollestad mente det blir «flere utbrente småbarnsforeldre og barnehageslitne småunger.»
Nå vet ikke jeg om det er småbarnsforeldre Brenna vil piske, men hun mener i hvert fall at «vi alle blir bedre av at det stilles krav til oss». Så sant! Selv om det tross alt er enklest for en politiker å si slikt. Brenna er verken trygda eller har minoritetsbakgrunn. Så hva vet hun om det å stilles krav til? Her tror jeg hele samfunnet lider av for mange regler som holdes, og for lite kreativitet og løsninger tilpasset ulike mennesker.
De menneskene med minoritetsbakgrunn jeg har møtt, har ofte store ambisjoner, pågangsmot og er smarte folk. De er gjerne kvinner, som må passe på barna sine. Ofte alene. De har store drømmer og møter stengte dører. De møter byråkrati og overraskende strenge regler der du tenker kravene burde vært firt på.
Linda Noor: Henger æresrelatert vold sammen med islam?
Jeg elsker at vi vil at folk må bli integrert. Men det er ikke lett å bli integrert i vindfulle, kalde Norge. Jeg kjenner folk som passer perfekt til å jobbe i barnehage, men som må vaske sykehus og hoteller 05.00 om morgenen, der de ikke møter en kjeft og derfor aldri får lært seg norsk. Jeg kjenner taxisjåfører som kunne jobba som lærere, men som har gitt det opp fordi de møter motstand hele tiden. «Vi må bryte de sirklene. Vi har ikke lykkes godt nok når det er en større andel innvandrere som står utenfor arbeidslivet enn i befolkningen for øvrig», sier Brenna. Såpass selvinnsikt har regjeringen.
Men her tror jeg vi må tenke som reklamebransjen når de idémyldrer: Retning, idé og løsning!
Hvis jeg som westerdøl hadde fått oppgaven «arbeid til alle» og skulle løst den på en kreativ måte, hadde jeg krevd at vi alle må tenke annerledes. Vi må dessverre, uansett hvor kleint det er, gå gjennom døra på ulike måter hver eneste dag. Derfor elsker jeg at Brenna tenker høyt og slenger ut krav til oss. Jeg føler bare at ingen har fått den kreative oppgaven for å løse det på en god måte.
Les også: Ikke steng grensene ved neste pandemi, skriver Kjell Werner
Retningen er altså å skulle klargjøre problemet, som i denne casen er å stanse et økende antall unge uføre og hindre en økende fattigdom blant innvandrere. Fattigdommen går i arv ved at barna gjør det dårligere på skolen, de dropper ut av videregående og havner på ytelser, sier Brenna. Retningen er at trygd er roten til alt ondt, i hvert fall hvis vi skal fortsette med vår edle idé: velferdsstaten.
Da må vi også lære oss å se flyktninger som ressurser og ta dem inn i arbeidslivet. Idémyldringen til reklamebransjen hadde så klart vært å sponse et hundretalls influensere og la dem prøve ut livet som fattig innvandrer med lite penger i lomma. Eller være trygda en uke på VGTV. Problemet er at influenserne selv er de som sprer denne forkvakla måten alle vil leve på. Unge vil spare penger og pensjonere seg tidlig fordi de vil feste med kjendiser, gå på rød løper, vise dagens outfit og bli ringt opp og spurt om de vil være med på «Spillet» sesong 2. De føler at de har spilt spillet noe så jævlig bra hele livet før de har fylt atten.
Nå skal det sies at reklamebransjen har gode ideer for å få unge i arbeid, slik «ende opp i kassa på Kiwi»-reklamen er et godt eksempel på. Men hvorfor vil unge helst slippe Kiwi og heller slappe av og slippe å jobbe? Kanskje fordi de ikke har gode nok jobbeforbildet? Har de besteforeldre som tok tidlig AFP og nyter pensjonisttilværelsen med Toscana-turer og ovale weekender på hytta på Ustaoset? Har de ingen forbilder som sier «jeg elsker å jobbe og skal gjøre det til jeg stuper». Så klart finnes det lærere og sykepleiere som står på og vi bør hylle dem ved å gi dem bedre lønn. Da får vi jo forbilder. Men det finnes ingen norsk Joe Biden, han døde for lenge siden og het Arne Næss. Men det er kanskje her den kreative løsningen ligger?
Les også: Mannsutvalget har talt. Tiden er moden for et taktskifte, skriver Synnøve Vereide Trampe
Vi må inn i Arne Næss sitt landskap. Filosofiens og lekens landskap. Naturens landskap, alt Arne Næss forkynte og som vi av og til lo litt av. Vi må finne en «farsfigur» for den yngre generasjon som skjønner alvoret med lek og læring, med store tanker og villskap. Vi må lære barna navn på blomster ikke kjendiser. Et kjapt søk på hva Arne Næss mente på internett og vi har svaret på Brennas løsning for å piske alle ut i arbeid: «Meningen med livet er å gi livet mening. Meningen med livet er å være aktive på en måte som tilfører oss og andre mennesker større livskvalitet. Trivselen og dermed meningen med livet er i dag truet. Flere og flere mister kontakten med hva det vil si å være menneske», mente Næss.
Eller som den danske hjerneforskeren Troels W. Kjær sa i et intervju denne uka for hvordan vi utvikler hjernen og kan yte mer: Nok søvn er essensielt, pauser er viktig. «Ha mange pauser gjennom dagen, så hjernen får koble av. Reis deg opp, gå på do, snakk med sidemannen, eller gjør noe annet som skiller seg fra det du holder på med,» sa forskeren. Det er akkurat det vi gjorde narr av på Westerdals: Gjør noe som skiller seg ut fra det hverdagslige! I tillegg mener hjerneforskeren at vi kan unne oss en middagslur. Det gjorde sikkert Arne Næss også. Og det viktigste jeg føler Kjær sier: Ha gode og nære relasjoner til menneskene rundt deg. Som jeg tolker: Dropp trygda, den er ensom, gå på jobb, møt folk!
Vi må gi plass til de trygda som egentlig kan være i arbeid. De unge må stilles krav til, og småbarnsforeldre må få beskjed om at å jage karriere med småunger er å be om å møte veggen. Hvor blir det av applausen til dem som jobber livet av seg for at de trygda får trygd? Tiden for snillhet er absolutt forbi, tiden for å hylle folk som jobber ræva av seg er endelig i gang, og jeg innfører herved de kreatives første bud: Det er bare lov å være i JA-fase!
Sigrid Bonde Tusvik: Djevelen står i alle kvinner