Det pågår en viktig debatt om ære og vold i nære relasjoner i minoritetsmiljøer. Dette er på mange måter ingen ny debatt, men den har blitt aktualisert igjen som følge av en markant økning i antall registrerte saker. Et sentralt spørsmål i debatten er om æresrelatert vold henger sammen med islam og hva muslimske trossamfunn og organisasjoner bør gjøre.
Normer rundt ære og skam kan være uhyre sterke, men de kan også endre seg raskt.
«De fleste i Norge med bakgrunn fra muslimske land, lever i en æreskultur med seksuell kontroll av jenter», hevder de to politimennene som nylig har gitt ut bok om sitt arbeid med æresrelatert kriminalitet. At representanter for ordensmakten generaliserer så sterkt i sine offentlige utspill, er problematisk i seg selv. Da blir det desto viktigere at debatten åpner for flere perspektiver og innsikter.
I Avisa Oslo har redaktør Ahmed Fawad Ashraf etterlyst et sterkere oppgjør fra muslimske miljøer med problemene i æreskultur. Mangfoldsrådgivere fra Imdi forklarer hvorfor nyanser, språk og tillit er helt avgjørende i deres arbeid med å bistå unge som står i utfordringer knyttet til ære, vold og generasjonsgap. Hvor kommer så islam i bildet? Henger æresrelatert vold henger sammen med islam?
Jeg vil argumentere for at det er to åpenbare svar: ja og nei.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Ja, fordi det er en realitet at mange i praksis bruker religion som legitimering til å begrense menneskers personlige frihet. Bevisst eller ubevisst. Dette gjelder ikke bare islam. Æresrelatert vold er ikke noe islamsk fenomen som sådan, det er et fenomen som ofte er utbredt i samfunn med svake institusjoner i kombinasjon med sterke og dominerende patriarkalske normer.
Men det er sammensatt: hva som skyldes kultur og hva som skyldes psykososiale forhold. Hva som oppstår i en migrasjonskontekst og hva som forsterkes eller løses opp, er ikke gitt.
Nei, fordi de fleste muslimer fra et normativt ståsted vil mene at det er feil å bruke religion for å kontrollere andre. For eksempel er det gjort en undersøkelse av Filter Nyheter om hijabbruk blant norske muslimer, hvor over 90 prosent mente dette måtte være et fritt valg uten innblanding fra andre.
Når vi etterlyser mer innsats fra moskeene og de muslimske organisasjonene, mener jeg det samtidig er viktig å anerkjenne hva som gjøres.
Arbeidet med sosiale normer knyttet til kjønn og seksualitet, er sensitivt og fullstendig avhengig av tillit, trygghet og en identitetsbekreftende tilnærming for å ikke avvises. Det har i årtier vært mange ildsjeler og grupper i muslimske miljøer som har kjempet for likestilling og autonomi, men som unngår å snakke om arbeidet i offentligheten.
Dette arbeidet kan sammenlignes med diplomati. I et møte med en amerikansk diplomat nylig spurte jeg fortvilet hvorfor USA ikke gjør mer for å stoppe Israels alvorlige krigsforbrytelser på Gaza. Hen svarte: «Vi gjør mye mer enn det vi kan snakke om i offentligheten, fordi gjør vi det, skyter vi oss selv i foten».
Les også: Nyhetsredaktør Kathleen Buer synes vi burde slippe å reise til Sveits for å dø
Konkrete politiske grep vil være å øremerke midler til trossamfunn til dette arbeidet, som kan være viktige kanaler til å nå fram til personer som myndighetene har vanskeligere for å nå. Det er også viktig å gi trygge rom for å løfte fram det arbeidet som faktisk gjøres, slik at flere kan inspireres og lære av det.
Islamske referanser kan være fruktbare midler til myndiggjøring og uavhengighet, men det er også viktig å være ærlig om punktene hvor det kolliderer. Det er også vesentlig å anerkjenne at det eksisterer et stort rom for tolkninger og ulike tilnærminger i islam, slik at ikke de mest reaksjonære får unødig drahjelp til å ta monopol på sine oppfatninger. Det som er helt sikkert er at det ikke hjelper å bli møtt med fordommer og gruppetenkning. Det fremmedgjør en fra hjelpeapparatet og storsamfunnet.
Hvis vi skal snakke om holdninger og kultur, vil simplistiske debatter om islam ikke føre særlig mye med seg. Ja, imamer og andre religiøse ledere må være tydelige på individets ukrenkelige autonomi og selvråderett, men det er også viktig å ikke legge for mye ansvar på imamer og religiøse ledere på en tematikk som de ikke har faglige forutsetninger til å jobbe med.
Samarbeid, erfarings- og kompetanseutveksling med tros- og livssynssamfunn er kjempebra, men tunge saker må alltid være det profesjonelle hjelpeapparatets domene. Det er minst like viktig å på en klok måte styrke aktører som jobber utenfor medienes søkelys, slik at de kan fortsette sitt viktige arbeid og i større grad kan handle ut fra en styrket posisjon.
Les også: Kjell Werner mener politikerne må skjerpe seg
Denne tematikken spenner seg fra veldig alvorlige tilfeller av vold og i verste fall drap, til det som kan betegnes som mildere former for «negativ sosial kontroll». En utfordring er at normer og undertrykkende strukturer er noe vi sjelden er veldig bevisst på. Å bryte opp normer knyttet til kjønn – som veldig mye av dette handler om – er smertefulle og opprivende prosesser fordi det oppleves så grunnleggende for vår identitet. Det ser vi også i debattene om trans og kjønnsmangfold.
Å styrke unge menneskers evne til normkritikk, utvikling av en trygg identitet og tilhørighetsfølelse og mestring av krysspress, kan være forebyggende og stoppe destruktive mønstre fra å gå videre til neste generasjon. I min mors og bestemors generasjon var oppdragervold normen heller enn unntaket. I dag er det tabu å slå barn. Det er en endring som har skjedd raskt.
Normer rundt ære og skam kan være uhyre sterke, men de kan også endre seg raskt. Hva som gir ære og skam er dynamisk, og endrer seg med tid og rom.
Avslutningsvis er det viktig å huske på at et høyere antall registrerte saker betyr at stadig flere bryter ut og oppsøker hjelp. Mørketallene tidligere var enorme. De kom aldri til myndighetene. Der man før stilltiende aksepterte sin skjebne som ens familie staket ut, er det nå stadig flere som vil ta den store risikoen ved å bryte opp og ikke akseptere at andre skal styre ens liv. Som samfunn må vi sørge for at ingen ender opp alene.
Les også: Uten fagforeningene hadde vi ingenting, skriver Jo Moen Bredeveien
Les også: Klassesamfunnet er overalt, også i Norge
Les også: Et symptom på et sykt helsevesen
Sett denne? Ekspertgruppe vil ha mer skoletilpasset lek i barnehagen – fagfolk steiler