– Jeg tror ikke Norge som nasjon skjønner hvor ille det egentlig er

BERLEVÅG (Dagsavisen): På den ville og værharde nordvestkysten av Varangerhalvøya har 897 mennesker klort seg fast. Fiskeværet er udødeliggjort gjennom Knut Erik Jensens film «Heftig og begeistret» fra 2001 om Berlevåg Mannsangforening.

Nå er det lite som er heftig og begeistret i Berlevåg. På ett år har nesten halvparten av detaljhandelen forsvunnet, lagt ned og gjenoppstår neppe. Fiskeværet hadde to matbutikker, nå er det én. En restaurant har forsvunnet og kiosk finnes ikke mer. Folketallet har sunket jevnt de siste 40 årene, og elevtallet på skolen har sunket fra 120 for nesten ti år siden til i overkant av 50 i dag. Det er ikke født et eneste barn til nå i Berlevåg.

Få som kan krumme nakken

Det er ikke mye aktivitet i gatene i Berlevåg en fredag formiddag. Snøen ligger hvit og reflekterer sola slik at det er vanskelig å være utendørs uten solbriller. På torget ligger rådhuset. Det er ikke prangende, ingen osloarkitekt har brukt tid på bygget som skuler tungt utover det tomme torget. Her finner vi ordfører Rolf Laupstad (Ap). Han måtte brukte leserspalten i iFinnmark for å berolige folk i Berlevåg om at nå måtte folk slutte å være så negativ og brette opp ermene.

– Folk i Berlevåg er flotte, interesserte og gjestfrie. Jeg kommer opprinnelig fra Setermoen i Troms og har bodd her i 34 år. Det er et godt samfunn å leve i, sier Laupstad.

Men også han ser at butikker legges ned, folk flytter og de mangler attraktive arbeidsplasser.

– Berlevåg har lenge stått med ryggen mot veggen og har hatt en befolkningsnedgang i over 40 år, jevnt og trutt. Vi har mistet mange statlige arbeidsplasser, fiskerier som går opp og ned, men folk har krummet nakken og stått på. Men den siste tiden med befolkningsnedgang er det blitt færre og færre som kan krumme nakken. Vi merker at folk er negative og er utålmodige på at noe skal skje. At det skal snu og at kommunen skal vokse og utvikle seg, sier Laupstad.

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene

Alvorlig situasjon

Det er ikke bare i Berlevåg at kommunen sliter med folketallet. Det er vanskelig å få folk til å flytte til et sted som ser ut i ishavet, vinteren er lang og mørk og sommeren er kort og kald. Berlevåg risikerer at de står uten førsteklassinger om seks år og det er vanskelig å drive lagidrett på grunn av mangelen på barn.

– Jeg tror ikke Norge som nasjon skjønner hvor ille det egentlig er. Vi prøver å synliggjøre det og samtidig være optimistisk. Vi vil ikke svartmale, for det er det ingen grunn til. Men det er i alle fall lettere å bli hørt av denne regjeringen enn den forrige, sier Laupstad.

I 1982 kom to ungen sveitsere kjørende på motorsykkel til Berlevåg. Dieter og Daniela Salathe skulle egentlig bare innom. De hadde tenkt å jobbe litt i fiskeindustrien og hadde ingen forestilling om hvor fort vinteren kommer og hvordan den arter seg. De kom seg ikke av gårde og måtte bli hele vinteren i Berlevåg.

– Samtidig så var det jo helt fantastisk å være her en hel vinter. Og jeg er jo ganske sikker på at hadde ikke det vært for den sterke vinteropplevelsen som vi fikk den gangen, med god hjelp av folk fra stedet som tok oss med ut i denne store naturen, uten den opplevelsen hadde vi antakeligvis ikke vært her nå, sier Dieter Salathe.

– Fordi her er det åpent landskap, åpen horisont, åpent lokalmiljø og åpne mennesker. Det var jo egentlig det som til slutt ga utslaget da vi i 1988 tok en beslutning. At vi skulle hit, sier Salathe.

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Arbeidsløs

Dieter er maskiningeniør og skulle jobbe på det som het Lorentsen Hydraulikk. Daniela skulle styre fiskervelferden, et samlingssted for fiskerne når de var på land. Dette var i 1989 og de har siden blitt værende. Men svart hav og landligge for fiskerne gjorde at Dieter mistet jobben og Daniela jobbet seg nesten i hjel. Da bestemte de seg for å satse på turisme og startet Berlevåg pensjonat og camping. Etter hvert gikk Daniela tilbake til sitt opprinnelige yrke, hun har fagbrev som teknisk glassblåser. I dag driver de Arktisk Glasshus midt på torget i fiskeværet.

Dieter har sett forandringen med Berlevåg. Nå kan han snakke om forandringene. 35 år i fiskeværet har gitt ham innsikt i hvordan samfunnet fungerer.

– Det mest krevende er at folketallet bare har gått nedover. Jeg husker at vi lagde en turistbrosjyre med en liten faktaramme om Berlevåg. Der sto det at det var 1350 innbygger her – nå er vi under 900. Det er ganske dramatisk. Havna er forandret, båten er moderne og mer kapitalkrevende. Kvotehandelen har forandret fiskeriene. De spontane kaffebesøkene er borte. Berlevåg kan virke forlatt i helgene – da er folk på hyttene sine. Hyttebevegelsen har blitt sterkere, sier Dieter.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

«Svart hav»

Havet utenfor Finnmarkskysten gikk tomt for fisk, «svart hav», på 1980-tallet. Mye av næringsvirksomheten forsvant da de fleste var avhengig av fiskeindustrien. Derfor endte Dieter som arbeidsløs som mange andre. Nå skjer det lignende ting utenfor kysten. Torskebestanden er kraftig redusert og kongekrabbekvotene er nesten halvert. Avisa Sagat fortelle om sjarkfiskerne Tor Mikkola og Bjørg S. Pettersen som begge taper rundt 1,3 millioner kroner i år sammenlignet med i fjor. Da kunne de fiske 70 tonn torsk – i år har de fått en kvote på 23 tonn.

Filetfabrikken Lerøy i Berlevåg har permittert neste alle sine ansatte – rundt 20 personer. Dyrt råstoff gjør det ikke lengre lønnsomt å drive med filetering.

Oppe på rådhuset vrir de hodene for å finne ut hva som kan gjøres. Løsningen kan ligge litt lenger sør. På Raggovidda er det bygget 15 vindmøller som produserer 100 megawatt med strøm.

For det er vinden som blåser forbi som ordfører Laupstad håper skal bringe nytt liv til Berlevåg.

– Vinden vi har her ute på kysten har en verdi i seg selv. Du kan fange den og lage strøm av den. Da forvalter du jo denne verdien. Vi ønsker ikke denne strømmen ut på linjene. Vi ønsker at den skal inn til en industripark for å bli til hydrogen og ammoniakk og kanskje andre produkter. Dette kan sammenlignes med fisken vår. Du har fisken som kommer inn til Berlevåg. Hos ett av de fiskebrukene fryses den og går rett ut. Det skaper noen arbeidsplasser, men det kunne ha vært flere. Mens på et annet bruk, inntil nylig iallfall, der lagde de filet som skapte arbeidsplasser, sier Laupstad

– Sånn er det med vinden vår også. Vinden er da starten på den nye næringskjeden som skal skape arbeidsplasser og utvikling, sier han.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Skjær i sjøen

Men det er skjær i sjøen. Reindriftsnæringen er ikke glad i vindkraft, selv om Laupstad mener de har en god dialog med næringen. Men han er ikke sikker på at reindriften ville ha sagt ja til vindparken på Raggovidda i dag.

– De ønsker helst ikke mer utbygging. Vi ønsker mer for å skape arbeidsplasser og berge samfunnet vårt. Det er en interessekonflikt, men vi har gitt reindriften et tilbud om å ta del i verdiskapningen som måtte komme, sier Laupstad.

I tillegg har Mattilsynet sagt nei til de første planene om utvidelse, da dette ville true drikkevannet i Berlevåg. Nå har Varanger Kraft justert planen og ny søknad er nylig sendt.

Les også: Disse typene møter du på Tinder

Får ikke ut kraft

Varanger Kraft som har konsesjonen på Raggovidda, har bare bygget ut for å produsere 100 megawatt, men har konsesjon på 200 megawatt. For å kunne starte produksjonen av ammoniakk har de søkt om 400 megawatt, forbruket til 20.000 husstander. I gjennomsnitt dekker én vindmølle forbruket til 1.000 husstander.

I dag er det ikke linjekapasitet for så mye kraft, da er man avhengig at 420 kV linjen blir bygget fra Skaidi til Varangerbotn. Fremdeles er det er stykke opp til Berlevåg. Derfor ønsker kommunen og kraftselskapet å utnytte kraften der den er.

På sørsiden av Varangerhalvøya sitter Jørn Uno Mikkelsen. Han er sjef for Varanger KraftHydrogen i Vadsø.

– Det startet jo med at vi fikk konsesjon på 200 megawatt med vindkraft på Raggovidda. Men vi har jo bare fått lov å bygge ut 100 fordi at det ikke er kapasitet i sentralnettet. Derfor begynte vi å se på hydrogen for bygge et forbruk som gjør at man får lov å realisere den delen av konsesjonen som ikke er utbygd, sier Jørn Uno Mikkelsen.

I samarbeid med EU-prosjektet Haeolus (Hydrogen-Aeolic Energy with Optimised eLectrolysers Upstream of Substation) ble det bygget en småskala hydrogenfabrikk i Berlevåg. Fremdeles har det ikke blitt produsert kommersielt hydrogen, men nå er det investert for å starte produksjon i høst. Men det blir i liten skala, 2,5 megawatt og vil egentlig ikke skape arbeidsplasser. Og Varanger KraftHydrogen har ingen kunder for å ta unna det lille av hydrogen som skal produseres. I tillegg er det dyrt å frakte i spesialkonteinere som koster 2 millioner å bygge.

– Derfor er det bedre å bygge et hydrogenproduksjonsanlegg der du har behov for hydrogen. Da er jo produksjon av grønn ammoniakk et godt alternativ. Der finnes det et marked i dag. Mesteparten av ammoniakken i dag går til kunstgjødselproduksjon, sier Mikkelsen.

Å produsere grønn ammoniakk er kostnadskrevende, derfor må Varanger Kraft tenkte stort volum – og da trenger de mer kraft. Da snakker vi om milliardinvestering for å bygge fabrikken som kanskje vil skape 50 arbeidsplasser.

En våt drøm

Det er dette som er Rolf Laupstad sin våte drøm. Han ser for seg en rekke ringvirkninger av en slik utbygging.

– I kjølvannet av en hydrogenproduksjon eller en ammoniakkproduksjon har vi mange selskaper som er interessert. Det vil komme mange biprodukter fra varmtvann og oksygen i store mengder. Det er selskaper som ønsker å starte lakseoppdrett på land. Kongekrabbeoppdrett og landbasert grønnsaksdyrking. Det er denne energien som er muligheten for oss. Historien forteller oss at energisamfunn er samfunn som klarer seg sånn rimelig godt i dag. Det er dette som er innsatsfaktoren vår, sier Laupstad.

Over gaten i Arctic Glasstudio har Dieter Salathe ingen planer om å følge flyttestrømmen.

– Jeg regner med at vi kommer å gravlegges her i en eller annen form her, en gang i framtiden. Vi har jo levd gode liv, og det gjør vi fremdeles selv om det ble litt mer arbeidsomt enn vi egentlig hadde tenkt. Det beste med å bo i Berlevåg er at vi bor i et lite, oversiktlig lokalsamfunn der man får leve sitt liv som man selv ønsker, sier Salathe.

Les også: Den kriminelle familien slapp unna gang på gang: – Jeg trodde aldri de skulle bli tatt

Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Les også: Dette må du tjene hvis du vil gå av med pensjon som 62-åring