Tidligere var Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsens slagord at arbeid til alle er jobb nummer 1. Skal man følge retorikken fra venstresida når arbeidslinja blir nevnt, skulle man tro at arbeid som verdi i seg selv var strøket av fanene.
For når arbeidsminister Tonje Brenna står opp for arbeidslinja, blir hun gjenkjennelig nok beskyldt for å mistenkeliggjøre og stigmatisere folk utenfor arbeidslivet. Muligheten til arbeidsfellesskap, selvstendig inntekt, mestring og arbeidsglede omtales som et korstog mot de som av ulike grunner står delvis eller helt utenfor arbeidslivet i dag.
Vi skal selvsagt ikke bare stille krav, men også stille opp.
Vi på høyresida har blitt utsatt for de samme beskyldningene hver gang vi sier at det må lønne seg å stå i jobb. Arbeiderpartiet har selv deltatt i dette hylekoret hver gang noen har ymtet om at det finnes barrierer mot å delta i arbeidslivet som fort kan bli uoverstigelige terskler mot deltakelse. Nå møter de det samme selv.
I stedet for å mistenkeliggjøre hverandres motiver burde vi sammen sørge for et korstog for at syke og uføre får det helsetilbudet de trenger, den tilretteleggingen de har krav på og muligheten til å delta i et arbeidsliv med muligheter for alle.
For det å anerkjenne at det finnes barrierer og terskler mot arbeidsdeltakelse er en systemkritikk, ikke en kritikk eller mistenkeliggjøring av den enkelte som må forholde seg til systemet slik det er. Men det er mye å forvente at folk som har utfordringer med å delta i arbeidslivet i utgangspunktet, skal være mer villige enn andre til å gjøre nettopp det selv om de taper økonomisk på det.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Brenna brukte selv de samme stråmennene som sine egne kritikere da hun møtte i Stortingets spørretime onsdag denne uka. Hun sa at ingen blir friskere eller mer fungerende i samfunnet av å bli mer fattig. Det er det heller ingen som mener. Men så lenge vi har systemer som gjør at folk som er syke eller uføre faktisk taper på å jobbe dersom de har mulighet for det, så er det jo venstresida som tror at man blir friskere og mer fungerende i samfunnet av å tape økonomisk på å delta. Selv om det har blitt gjennomført fornuftige endringer i ytelser og ordninger de siste årene, så finnes det utvilsomt økonomiske barrierer fortsatt.
Vi skal selvsagt ikke bare stille krav, men også stille opp. Det betyr å aldri gi opp mennesker og se hele menneskets potensial.
Som jeg har sagt og skrevet så mange ganger før: Arbeid handler om mer enn en jobb. Det er ofte i arbeidslivet vi blir oppdatert på ny teknologi, lærer å mestre nye arbeidsoppgaver og kanskje møter nødvendig motstand mot egne meninger i småpraten rundt lunsjbordet.
Å oppleve et arbeidsfellesskap kan ha uante positive effekter på tanker og holdninger om samfunnet som ikke få feste seg fordi man føler tilhørighet til noe som er større enn seg selv. Forskning viser også at arbeidsdeltakelse har beviselige positive helseeffekter generelt. Arbeid kan fremme både psykisk og fysisk helse.
Les også: Ingvild Kjerkol vil tydeligvis ikke være en helt vanlig student
Derfor blir det feil å snakke om å tvinge syke folk til å jobbe. De som er for syke til å jobbe skal selvsagt ikke tvinges på jobb, ei heller de som kanskje egentlig er friske nok til å gå på jobb, men kan smitte andre. Jeg har selv lagt et kontorlandskap øde en uke etter at jeg møtte på jobb med influensa og feber. Jeg følte meg frisk nok til å gå på jobb, om enn ikke hundre prosent. I etterkant fikk jeg klar beskjed fra sjefen om at neste gang jeg følte meg pjusk så hadde jeg å holde meg hjemme.
Verre er det for sykepleiere eller andre i yrker der egen sykdom kan påvirke andres. Selvsagt skal vi ha en god nok sykelønnsordning til å sørge for at ingen må møte på jobb av økonomiske årsaker når de egentlig burde vært hjemme. Det har vi.
Arbeidsminister Tonje Brenna skal ha ros for å løfte debatten og stå i stormen når beskyldninger at hun mistenkeliggjør og stigmatiserer folk utenfor arbeidslivet hagler mot henne. Problemet er at retorikken og politikken ikke ser ut til å henge sammen.
Støre-regjeringen fjerner fraværsgrensa i skolen, som beviselig førte til mer tilstedeværelse i timene, redusert frafall og økt gjennomføringsgrad av videregående skole. Jeg frykter at et frislipp av fravær vil føre til økt frafall på videregående utdanning, flere unge som faller utenfor og en lengre vei inn i arbeidslivet for flere.
Støre-regjeringen har fjerne kravet fra Solberg-regjeringen om at 5 prosent av nyansatte i staten skal ha nedsatt funksjonsevne eller «hull i CV-en».
Les også: Mens vi venter på konsekvensene for mastersyke statsråder vedtar Stortinget strengere straffer
Støre-regjeringen har fjernet fritt behandlingsvalg og kuttet i mulighetene for raskere behandling hos private helsetilbydere med ledig kapasitet. Dette fører til at flere blir gående syke lenger og dermed øker risikoen for å falle utenfor arbeidslivet og veien inn i arbeidslivet blir lengre for flere.
Støre-regjeringen har økt trygder og ytelser, og finansierte det ved å blant annet fjerne forsøket med arbeidsorientert uføretrygd og prioritert ned varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dermed lønner det seg mindre å forsøke seg i arbeidslivet og flere står i fare for å låses fast av ytelser utenfor arbeidslivet i stedet for å oppleve arbeidsfellesskap og tilhørighet.
Det nytter ikke å løfte debatten dersom ikke retorikken følges opp av politikken. Jeg håper og tror at en nyansert debatt om velferdsstatens mange innretninger er mulig.
En systemkritisk debatt om velferdsordninger løfter mennesker inn i muligheter eller stenger dem ute fra arbeidslivet, er ikke et korstog mot syke og uføre. Målet må være at det blir det motsatte, nemlig et korstog for at syke og uføre skal få det helsetilbudet de trenger og den tilretteleggingen de har krav på for at arbeid til alle (som kan) blir en realitet.
Men da må begge sider av politikken være villige til å ta en åpen og fordomsfri debatt om hvordan vi får til det. Først da kan vi si at arbeid til alle faktisk er jobb nummer 1.
Les også: Arbeiderpartiet prøver å legge en ny beat på gamle sanger, skriver Lars West Johnsen
Les også: Trumps ferske angrep: – Feiginger og sveklinger
Les også: Nå peker pilene rett vei, skriver Kjell Werner om lønnsoppgjøret