Nummer to i det internasjonale makthierarkiet – på begynnelsen av 1980-tallet Russland, nå Kina – truer med å overgå nummer én – USA. Partene ruster opp for å skaffe seg overtak, men med redusert sikkerhet som resultat. Det er usikre tider.
Som regel har det mye for seg å snakke med motparten, men nå er det lite aksept for det.
Perioden 1975–1985 var preget av kjernefysisk opprusting. Sovjet-russerne sa de tok sikte på paritet i forhold til USA, men amerikanerne så en kurve som truet med å krysse sin egen og svarte med intensivert opprustning. Utfordreren truet med å overgå lederstaten, en klassiker i internasjonal politikk som i regelen har endt i krig.
Partene mistrodde hverandre, og begge satset tungt på nye våpen i håp om å skaffe seg fordeler. Men til liten eller ingen nytte, for investeringene ble som regel nullet ut av motpartens tilsvar – et klassisk sikkerhetspolitisk dilemma. Sovjetrusserne sa de levde i en førkrigstid.
Den Internasjonale kommisjonen for nedrustning og sikkerhet – Palme-kommisjonen, etter sin formann Olof Palme – søkte en vei ut. I 1982 lanserte de begrepet «Felles sikkerhet». Tankegangen var at i den kjernefysiske tidsalder er ikke sikkerhet noe man kan bygge på egen hånd, ved ensidig opprustning. Det er noe man må bygge sammen med motparten.
Man kjenner seg ikke trygg med mindre motparten også gjør det.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Under toppmøtet mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 gjorde Gorbatsjov bruk av dette konseptet. Møtet ble ikke det store gjennombruddet for atomnedrustning som begge hadde håpet på, men det ble likevel et vendepunkt bort fra den kalde krigen.
Europeiske land med Tyskland i spissen førte også politikk for felles sikkerhet. Sosialdemokraten Egon Bahr hadde vært en drivkraft i utviklingen av det. I det påfølgende tiåret ble en rekke viktige avtaler inspirert av denne tankegangen.
Så kom de vestlige utvidelsene østover. For å håndtere nye medlemmer hadde EU pleid å utdype integrasjonen i forkant, men etter Sovjetunionens fall ble det ikke tid til det. Etter mange tiår med russisk overherredømme hadde de østeuropeiske landene et sterkt ønske om å plassere sitt sivilisatoriske anker i vest, jo fortere jo bedre, og forståelig nok tok EU imot.
NATO-utvidelsen var mer problematisk, for russerne hadde sterke innsigelser.
Les også: EØS-avtalen er upopulær – fordi den er tatt av strømmen, skriver Jo Moen Bredeveien
Selv mente jeg at utvidelse var «en dårlig idé hvis tid var kommet», og sa det i et tiltredelsesintervju da jeg ble direktør for NUPI i 1997. Tida var kommet, for russerne hadde ikke kraft til å stå imot. Jeg mente det var en dårlig idé, for jeg var sikker på at de ville ta til motmæle så snart de kom til hektene igjen. Det skjedde ti år senere, da Putin talte på den årlige sikkerhetskonferansen i München.
Deretter ble vondt verre, med Russlands angrep på Ukraina som det foreløpige bunnpunktet. Nå går den russiske rustningsindustrien for fulle mugger. Nye våpen testes, og mulig bruk av atomvåpen antydes rett som det er. NATO ruster opp over hele linja, og i den vestlige nytalen heter det at våpen er veien til fred. Polens statsminister Donald Tusk, tidligere formann i EUs ministerråd, sier vi lever i en førkrigstid.
I dag står NATO like opp til Russlands grenser fra nord til sør i Europa, og USA etablerer militære støttepunkter i frontlinjestatene på bilateral basis. Alliansen er langt sterkere enn Russland og styrker seg ytterligere. Det skjer i forsvarsøyemed, uten å rette noen trussel mot Russland: Vestlige ledere er påpasselige med å understreke at NATO er en forsvarsallianse. Problemet er at russerne ikke tror det.
Les også: Trygve Svensson vil at våre ledere skal ta tilbake den politiske kontrollen
Putin bedyrer at han ikke vil angripe NATO-land. Han har ikke styrke til det, men han blir ikke trodd han heller. President Biden sier at hvis russerne vinner i Ukraina vil de angripe flere, og den svenske forsvarssjefen sier at landet må forberede seg på krig. Putin sier det er det komplette tøv.
Vi har kjørt oss fast i det destruktive sikkerhetsdilemmaet. Under den kalde krigen sa NATO at de ikke hadde aggressive planer østover, og Sovjetunionen sa det samme andre veien. Arkivene viser at begge hadde rett. Russland hadde heller ikke aggressive planer mot den andre siden i Europa, men partene mistrodde hverandre.
Nå konstrueres det uforenlige sosiale og politiske virkeligheter som er mer blomstrende og nådeløse enn under den kalde krigen.
Problemet som oppstår når nummer to i makthierarkiet truer med å overgå nummer én arter seg på en annen måte denne gangen, primært som en utfordring for USA og Kina, men med fare for at Europa og Russland blir involvert.
USA er interessert i å få med seg de allierte i Europa, og partnerskapet mellom Kina og Russland åpner lignende muligheter for Kina. En krig i Øst-Asia kan med andre ord bli trappet opp horisontalt, det vil si nye fronter kan bli åpnet andre steder.
Les også: Kritikk av Israels krig er ikke anti-semittisme, skriver Lars West Johnsen
Slike resonnementer har vært ført lenge, men blir lett spekulative. Temaet er for sensitivt til å brettes ut i nasjonale sikkerhetsdokument, for jo mer spent rivaliseringen mellom Kina og USA blir og jo tettere Russland og Europa knyttes til hver side, jo mer aktuelle blir slike strategier.
Kina fører i prinsippet en vinn/vinn-politikk både på det økonomiske og det sikkerhetspolitiske område. Xi’s linjetale på konferansen om tillitsbygging i Øst-Asia i 2014 var som snytt ut av Palme-kommisjonens rapport. I det globale sør, hvor Kina er en av bjellesauene, har tankegangen tilslutning på mange hold.
I praksis er imidlertid Kinas politikk i egen region hakk i plata, for mot Taiwan og i Sør-Kinahavet er det makta som gjelder. I Midtøsten har Gulf-statene skjønt at fremme av egen sikkerhet forutsetter at Iran også kjenner seg tryggere, men det er diktert av omstendighetene og neppe utslag av noen prinsipiell tenkning.
I vår del av verden sverger man på motsatsen. Russerne har forgått seg i Ukraina og skal tvinges i kne med militær makt og sanksjoner. De fordømmes – med rette – og fryses ut av det gode selskap – ikke alltid like klokt. Som regel har det mye for seg å snakke med motparten, men nå er det lite aksept for det. Å si at også russerne har legitime sikkerhetsinteresser er suspekt. Melodien er at våpen, sanksjoner og boikott er veien til fred.
Så er det noen som tenker annerledes. Antakelig flere etter hvert som nye militære og politiske realiteter presser seg på. For det er ikke lenger sikkert at Russland taper krigen i Ukraina, at den russiske økonomien vil knele under vekten av sanksjonene, at Putin og hans likesinnede blir kastet av sine egne, at USA vil fortsette sin støtte til Kiev, eller at samholdet i NATO vil bli som før.
Nå som på 1980-tallet kan det bli nødvendig å samordne oss med naboen i øst og innse at vår egen sikkerhet avhengig av at russerne også kjenner seg trygge.
Dette er et langt lerret å bleke, men det er i den retningen vi bør tenke for å få en utgang på krigen.
Les også: Når menneskene slutter å tro på Gud, får de besøk av djevelen, skriver Sigrid Bonde Tusvik
Les også: Bevæpnet politi i Norge er ikke noe godt påskebudskap